Et hyppig delt fotografi på sosiale medier i går, var av den ene terroristen ved siden av den skutte politimannen på fortauet utenfor Charlie Hebdos redaksjonslokaler. Over bildet hadde noen skrevet med hvite bokstaver: «I tilfelle du er forvirret: Dette er en terrorist. Dette er en muslim», hvor de to pilene peker mot henholdsvis terroristen og politimannen Ahmed Merabet.
Historien gjentar seg fra kontroversene etter Salman Rushdies roman «Sataniske vers» og de danske Muhammed-karikaturene; noen ser sitt snitt til å slå politisk mynt på tragedien ved å tolke den inn i en langvarig kamp mellom islam og Vesten. Etter Paris-angrepet onsdag skrev biologen Richard Dawkins at «nyttige idioter vil si at dette ikke har noe med religion å gjøre» og hevdet at islam som sådan er en voldelig religion - i motsetning til kristendommen. Den nederlandske politikeren Geert Wilders mente angrepet var nok et eksempel på at det foregår en krig i Europa mellom islam og vestlige verdier, mens den britiske politikeren Nigel Farage la skylden på multikulturalismen. Gyllent daggry i Hellas brukte attentatet som påskudd for å be om umiddelbar stans i innvandringen til Hellas. Pediga i Tyskland, som jobber mot islamisering av Europa, fastslo at dette var et bevis på at muslimer ikke forstår seg på demokrati.
Siden Den kalde krigens slutt har ideen om at kulturer danner lukkede, organiske helheter og at individer ikke kan forlate sin kultur, blitt dominerende. Dette er også tradisjonen den franske forfatteren Michel Houellebecq skriver seg inn med «Soumission» (Underkastelse), der en muslim vinner det franske presidentvalget i 2022 og innfører sharia. Forfatterens dommedagsvisjoner ble latterliggjort på forsiden av det siste Charlie Hebdo-nummeret. Houellebecq, som i intervjuer har sagt at opplysningstiden er over, betrakter seg selv som et ekte barn av den, men han er snarere et produkt av den etterfølgende epoken, romantikken, med en konservativ tro på at individet er skjebnebundet til kulturen. Det gjelder flere som påberoper seg opplysningstidens idealer. De snakker om universelle verdier som likhet, ytringsfrihet, rasjonalitet, pluralisme og menneskerettigheter som om det er et kulturelt spørsmål. En slik reduksjonisme er en lissepasning til populister og fundamentalister.
Frankrike vil stå samlet i ukene framover, som Norge etter 22. juli. Men konfliktene som var der forut for 7. januar, vil dukke opp igjen. Høyrekrefter er på frammarsj i mange europeiske land og de skor seg på fremmedfrykt og historiske konfliktlinjer. Det moderate sentrum er på defensiven. Uten å ta på alvor den underliggende friksjonen, vil debatten forbli polarisert og foregå på ekstremistenes premisser. Charlie Hebdo-angrepet var ikke tilfeldig, men samtidig ville gjerningsmennene funnet seg et annet påskudd om bladet ikke hadde eksistert. Som når Breivik på sitt mest forvirrede ramset opp både Kongehuset og Blitz som potensielle mål. Det var ett fett, så lenge det gjorde vondt.
Generasjoner av unge muslimer vokser opp i utenforskap i dagens Europa. De er rotløse, fremmedgjorte og føler seg ikke inkludert i de snevre identitetsrammene. Derfor blir de et lett bytte for jihadister som oppfordrer til krig mot de vantro imperialistene. Selv om terroristene påberoper seg et hellig oppdrag, trenger vi ikke å ta dem på ordet. Breivik følte seg aldri så truet i rettssaken som når noen begynte å pirke borti hans dysfunksjonelle barndom. Kanskje var han ikke en kristen ridder med et kall om å redde Europa fra islam, men en oppmerksomhetssøkende, skakkjørt sjel. Og kanskje Paris-terroristene først og fremst ikke var muslimer.
Vi kommer ikke ut av denne onde sirkelen uten å tenke annerledes. Opplysningstiden kan bare være en rettesnor hvis den får tilbake sin universelle karakter og vi legger den foran oss som et mål, ikke bak oss som et prydsmykke eller et utdatert vitnemål. Ytringsfriheten vil forbli et terrormål så lenge den utelukkende betraktes som en vestlig verdi. Toleransen ble «oppfunnet» for å få slutt på religionskrigene som herjet i Europa på 1500- og 1600-tallet. «Oppfinneren», filosofen Pierre Bayle, hadde Det osmanske riket som forbilde og mente sentrale muslimske tenkere var en forutsetning for den europeiske opplysningstiden. Inntil da var det vanlig å tenke at kjettere måtte konverteres eller drepes. «Toleranse overfor en handling eller en tankegang forekommer når man for det første misliker den, dernest unnlater å forby den og for det tredje aktivt forholder seg interessert i de menneskene som forfekter det man misliker», som Bredsdorff og Kjældgaard skriver i boka «Tolerance», som utkom i kjølvannet av karikaturkrisa. Toleransen er en forutsetning for ytringsfriheten.
Ut fra redaksjonslokalene til Charlie Hebdo i Paris, går det tre veier. Den ene fortsetter i det samme sporet som i dag, den andre går tilbake til middelalderen (dit Houellebecq mener vi er på vei), den tredje forsøker å aktivt forholde seg interessert i de menneskene som forfekter det man misliker. Paris-terroristene har allerede meldt seg ut av samtalen, men vi andre - majoriteten - kan fortsatt bestemme hvordan dette skal ende og om vi noen gang kommer til den altfor tidlig annonserte opplysningstiden.
stian.bromark@dagsavisen.no