For noen måneder siden skrev jeg en artikkel om hijab og mobbing i Dagsavisen. Den handlet om at jeg ble mobbet på grunn av hijaben. Noen måneder senere ble jeg intervjuet av TV 2, for å uttale meg om muslimske jenter og om tvangsekteskap og kjønnlemlestelse i innvandrermiljøene. Frp skulle sette i gang tiltak mot tvangsekteskap i innvandrermiljøene. Siden jeg ønsket å støtte vennene mine og de andre jentene, sa jeg ja til intervjuet.
I etterkant forstod jeg at jeg ikke var til hjelp. Ikke for mine venner, de hundrevis av innvandrerjenter, ikke mot problemstillingen, som Frp ønsket å bekjempe. Jeg innså ikke selv, at det kanskje ikke var så lurt å uttale meg slik, men jentene kom til meg og følte seg dårlig. Hvorfor, spurte jeg min nærmeste venninne.
Vi muslimer lurer ofte på hvorfor muslimer alltid blir fremstilt dårlig i mediene. Og nordmenn lurer på hvorfor muslimer er som de er. Vi lurer på hvorfor folk misforstår oss. Og nordmenn lurer på hvorfor vi ønsker å forbli i den situasjonen vi er i.
Hver gang det er sak om muslimer må muslimer beskytte seg. Muslimer må forklare seg for noe de ikke har skyld i. Og resten nekter å tro på våre forklaringer. Fordi mediene forteller noe helt annet.
Jeg spør meg selv hvorfor ingen ordentlige muslimer kommer i mediene og forklarer ting som de er. Kanskje de egentlig gjør det, men budskapet blir vridd om.
Denne saken handler ikke om meg, eller om TV 2 spesifikt. Det handler om å vise dere hvor enkelt det er fremstille ting feil. Denne saken forklarer hvorfor så mange ser på hijab som undertrykking. Denne saken forklarer hvorfor muslimske kvinner ses på som undertrykt.
Artikkelen min i Dagsavisen handlet om at jeg som en muslimsk kvinne valgte hijab og igjen valgte å ta den av. Det handlet om å vise at jeg tok mine egne valg og at jeg var fri selv om jeg var muslim. Likevel ble jeg, på TV, fremstilt som en undertrykt jente med hijab. Jeg ble fremstilt som undertrykt da jeg bar hijab – og som fri da jeg tok den av. TV 2 skrev: «Selv har Saynab trosset foreldrene, kastet hijaben og tatt kontroll over sitt eget liv.»
Ifølge TV2 hadde jeg som en muslimsk kvinne ikke kontroll over livet, men fikk kontrollen tilbake da jeg tok den av. Sannheten er at jeg alltid hatt kontrollen – og at det var min kontroll da jeg valgte hijab.
Vi ønsker støtt og stadig å hjelpe undertrykte muslimske kvinner. Vi har snakket lenge om dette. Hvorfor har vi ennå ikke klart å virkelig hjelpe? Jo, fordi istedenfor å fokusere på problemstillingen, tilfører vi ekstra problemer. Problemet er at mediene sliter med å si ting som de virkelig er, og da blir det ofte forvirring. Det blir strid, både mellom muslimer, og mellom muslimer og nordmenn.
Som en ung muslimsk kvinne uten hijab. Som en ung muslimsk kvinne som tidligere bar hijab. Som en ung muslimsk kvinne som både er norsk og muslim, som både forstår den norske kulturen og den muslimske, vil jeg si at denne fremstillingen av oss muslimske kvinner i mediene, gir feil bilde av hvem vi er. Vi er like frie med slør på hodet som vi er uten. Vi er like frie med en mann ved vår side, som vi er uten. Det er ikke klærne som definerer friheten vår. Det er valgene. Og valget er å bære hijab om ønskelig.