To kvinner med Kippa i Frankfurt i mai i år. De deltok på arrangementet «Vis ansikt og kippa» etter at   lokale politikere har oppfordret jøder og ikke-jøder til å bære det religiøse hodeplagget som en protest mot antisemittisme i Tyskland. FOTO: YANN SCHREIBER/NTB SCANPIX

To kvinner med Kippa i Frankfurt i mai i år. De deltok på arrangementet «Vis ansikt og kippa» etter at lokale politikere har oppfordret jøder og ikke-jøder til å bære det religiøse hodeplagget som en protest mot antisemittisme i Tyskland. FOTO: YANN SCHREIBER/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Fremmed i eget land

Hvis tyskerne skal greie å beskytte sine jøder, må de først betrakte dem som «sine» jøder.

Dette handler om en «ny form for antisemittisme», sa kansler Angela Merkel etter nyheten sist måned om at en israeler med kippa var blitt angrepet av en syrisk flyktning i en av de mest folksomme gatene i Berlin, i et av de hippeste nabolagene, Prenzlauer Berg.

Israeleren var en arabisk israeler som brukte kippaen som et eksperiment for å vise kompisen at det var ufarlig å være jøde i dagens Tyskland. Den «syriske flyktningen» var en palestiner. Så angrepet var vel strengt tatt en slags miniversjon av Midtøsten-konflikten, mer enn en illustrasjon på tysk antisemittisme. Men like fullt har debatten om tyskernes forhold til jødene blusset opp: Hvorfor greier ikke Tyskland å beskytte sine jøder?

Noen av flyktningene som har ankommet Tyskland de siste årene, har tatt med seg et anstrengt forhold til Israel, og noen er antisemittiske, indoktrinert som de er på titler som selges på markeder i muslimske land; Hitlers «Min Kamp» og «Zions vises protokoller». Og ja, det finnes spor av anti-jødiskhet i Koranen. Men – alt dette blekner i forhold til jødehatet i europeisk historie. Å kalle det «en ny form for antisemittisme» kan derfor lett tolkes som ansvarsfraskrivelse. Som om antisemittisme er like importert som pakistansk mango og bare likes av syriske flyktninger og tyrkiske arbeidsinnvandrere.

Ifølge en politirapport fra februar ble det meldt inn 1.453 antisemittiske angrep i Tyskland i 2017. 1.377 av disse ble utført av høyreekstremister. Bare 25 hadde forbindelse til muslimer. Så hvis høyreekstremistene representerer «den gamle formen for antisemittismen» og innvandrere den «nye», burde Merkel fortsatt bruke litt energi på å bekjempe den gamle. I et historisk perspektiv blir det nokså absurd at Tyskland først etter belteangrepet på den kippa-bærende israeleren fikk sitt aller fleste ombud mot jødehat – over 70 år etter Holocaust.

En Pew-undersøkelse, lansert tirsdag, viser at 19 prosent av tyskerne ikke vil ha en jøde i familien. I Norge gjelder det tre prosent. (Motviljen mot å ha en muslim i familien er enda sterkere i Europa – hele 33 prosent i Tyskland). Pew anslår også at Tyskland vil ha rundt 0,3 prosent innbyggere i 2020 med jødisk bakgrunn, mens 6,9 vil ha muslimsk bakgrunn. Så la oss anslå at alle disse 6,9 prosentene ikke vil ha en jøde i familien, hvem er de resterende 12 prosentene?

Noen flere tall: I 2012, altså tre år før «flyktningstrømmen», mente 40 prosent av tyskerne at jødene «alltid skaper problemer med sine ideer» og har for mye innflytelse i Tyskland. Tyske myndigheter kunne samtidig anslå at 20 prosent av tyskerne var «latent antisemittiske». Men det ble ikke sagt noe om hvorvidt den var «ny» eller «gammel».

En av dem som best har beskrevet tyskernes anstrewngte forhold til jødene etter Holocaust, er statsviteren Yascha Mounk, i boka «Stranger in my own country». De fleste jødene som bor i dagens Tyskland, har ikke sin opprinnelse i Tyskland (av kjente årsaker), men i Øst-Europa. Mounks familie flyktet for eksempel fra jødehat i Polen – etter krigen. Yascha ble født i Tyskland i 1982. Da hadde tyskerne allerede gått fra å fortie sine forbrytelser til å ta et kraftig oppgjør med etterkrigsforsømmelsene. Så det er ikke hat som gjør at Mounk ikke føler seg hjemme i Tyskland, det er overdreven hensynsfullhet.

Selv om Yascha Mounk verken er religiøs, spesielt opptatt av jødisk kultur eller ser utenlandsk ut, blir han behandlet som en fremmed fugl. Folk snakker om «ambassaden din», altså den israelske. Mounk føler seg som en vandrende påminnelse om Skammen og folk skygger banen for å unngå dårlig samvittighet. «Og det er jøden som er skyldig, fordi han får oss til å føle oss skyldige, for han er her», som den tyske regissøren Rainer Werner Fassbinder har skrevet i et teaterstykke. Nettopp derfor har flere tyskere i nyere tid krevd at Tyskland må legge fortida bak seg og synge «Tyske kvinner, tysk troskap, tysk vin og tysk sang. Skal i verden beholde sin gamle, vakre klang» med øredøvende patriotisk kraft.

Yascha Mounk innså at tyskerne aldri – i hvert fall ikke på lang tid – kom til å kunne omgås en jøde uten enten å elske eller sky ham, så han flyttet permanent til USA. I New York er det ikke spesielt eksotisk å ha et jødisk navn.

Om tyskerne skulle vokse av seg kompleksene, venter et nytt problem, som Mounk mener er den egentlige årsaken til at han aldri vil føle seg hjemme i Tyskland – nemlig definisjonen på hva det vil si å være tysk. I den rådende definisjonen passer ikke jødene inn. Ei heller muslimene. Eller hinduene, for den saks skyld. Så når Mounk vier en betydelig del av boka si til ta et oppgjør med skepsisen til muslimer og innvandrere generelt i Tyskland, er det fordi han mener den har samme rot som jødenes utfordring i Tyskland: Det spiller ingen rolle hvor lenge du og din familie bor her, dere vil alltid forbli fremmed. Selv om dere drikker tysk vin.

Stian Bromark er redaktør

i Agenda Magasin og Res Publica.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!