25-03-2017

Frels oss fra sannheten!

En beskivelse av en brutal kulturkollisjon mellom en frimodig vergende sannhetssøker og samfunnets arrogante ikke imøtekommende rettssystemets maktapparat, skrevet i en blanding av grundig dokumentert analytisk forklarende og satirisk form.

Å fydda, nei nå har sannhetsøkeren Svein Olav Nordlien vært på ferde igjen. Hvorfor kan han ikke bare gi seg med spørsmålene som politiet og påtalemyndighetene ikke vil svare på? 

 

Dette er en stygg sak som jeg tidligere har omtalt og gitt introduksjon til i artikkelen «Saksbeskrivelse: uskyldig, men domfelt i voldtektssak - nøkkelpunkter gjeldende for delspørsmål i straffesak» (se https://www.facebook.com/notes/klaus-knag/saksbeskrivelse-uskyldig-men-domfelt-i-voldtektssak-n%C3%B8kkelpunkter-gjeldende-for-/1007563312719074/)

 

Nei, nå ser det vel stygt ut for trollene lensmannen, statsadvokaten og Riksadvokaten.  Og hvilken katastrofe ville det ikke være om sannheten kom fram. 

 

Men nei, så enkelt er det nok ikke i møte med makten.  Her møter vi en helt annen virkelighetsoppfatning med andre og mer tungtveiende hensyn som er på spill.  Lensmannen, statsadvokaten og Riksadvokaten må jo tenke på etatenes renome og troverdighet.  Det samme må domstolene.  Vi må tenke med forferdelse på hva som vil kunne skje hvis den allminnelige tilliten til disse blir borte.  Situasjonen kan komme ut av kontroll hvor lovløshet, anarki, kaos og panikk kan komme til å bre seg.  Tenk hvor ødeleggende en slik utvikling ville kunne bli for samfunnet.

 

Myndigheter tar seg gjerne friheten til å omdefinere ubehagelige sannheter etter behov.  Sannheten må til enhver tid være det som sluttresultatene av myndighetenes beslutninger er.  Denne konstruerte virkelighetsoppfatningen, eller eventyrfortellingen synes myndighetene å kunne leve godt med i et samfunn hvor folk flest gjerne lever tryggest med å få beholde sine livsløgner:

 

-         Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme (fra «Villanden» av Henrik Ibsen, se https://no.wikipedia.org/wiki/Livsl%C3%B8gn)

 

Myndighetene har ikke alltid tid og ressurser til å gjøre rett og opptre rettferdig. Vi kan ikke ha det slik at alle og enhver kan kreve å få svar på sine kritiske spørsmål. 

 

 

Tiltroen til autoritetene - et naturlig menneskelig instinkt

 

Den som er i posisjon til å kunne utøve makt og myndighet vil i kraft av dette få en maktgitt autoritet over borgerne.  I den grad borgerne har gitt sin tilslutning ved valg eller på annen måte ha akseptert makten med dens regler og strukturer som sin samfunnsramme vil tiltroen være sterkere

 

Autoritetene, da i hovedsak myndighetene nyter allerede høy grad av blind tillit fra den aller meste lydige befolkningen.  Milgram-eksperimentet har bekreftet vitenskapelig hvordan dette fungerer i praksis: 

 

-         Eksperimentet viste at et vanlig menneskes lydighet overfor en autoritetsperson er mye større enn mennesket selv tror, i forhold til sin egen frie vilje og samvittighet. (se https://no.wikipedia.org/wiki/Milgram-eksperimentet)

 

Myndighetene har definisjonsmakten.  Da er det greit å framføre konklusjoner uten begrunnelse for å avskjære videre diskusjon om hva slags overveiinger som måtte ligge bak.    Her er det gjerne tilstrekkelig å opplyse at myndighetene har vurdert saken og kommet til at det enten ikke foreligger noe kritikkverdig, eller om det skulle foreligge feil, da er ikke disse alvorlige nok til at de ville ha fått konsekvenser for avgjørelsen.

 

Når folk allerede har tiltro til myndighetene oppstår det automatisk en selvbedragende psykologisk effekt.  Det er menneskets natur å tolke inntrykkene skjevt og i samsvar med hva som oppfattes å være det forventete bildet av situasjonen.  Inntrykkene blir slik gjerne benyttet til å bekrefte den oppfatningen en har fra før.  Observasjoner som gir en annen tolkning blir enten helt sett bort i fra, eller de blir tillagt lavere og ikke avgjørende vekt. (jf. https://en.wikipedia.org/wiki/Confirmation_bias)   Det er mulig at denne bekreftelsesskjevheten kan forklare Milgram-effekten, eller at det dette bekreftelsesskjevheten forsterker Milgram-effekten og gir en oppfølgende og mer varig effekt.

 

 

Tilfeldighetenes nesten rettferdige spill

 

Det er avgjørende for makten at borgerne har tiltro til at myndighetene representerer det gode. Alt gjøres i beste mening, også når det gjøres feil.  Hva gjør det vel om det noen ganger rettes baker for smed for å sikre at makten kan få fred til å konsentrere seg om sine andre viktige prioriteringer.  Hensynet til opprettholdelse av lov og orden gjør at myndighetene må få borgerne til å innordne og disiplinere seg. 

 

Domfelte var kanskje bare var litt uheldig ved trekningen når bevisene skulle vurderes.  Noen er heldige, mens andre er uheldige. Slik er tilfeldighetenes spill.  Om ikke annet må borgerne ha tiltro til at trekningen var rettferdig.  Det var sikkert ikke vondt ment om treknings­resultatet var uheldig for domfelte.  Myndighetene har begrensete ressurser. Trekningen er ferdig, og domfelte må akseptere resultatet av den.  Nå må vi legge dette bak oss og komme oss videre.

 

 

De gode statistikkene etter seierherrenes målestokk

 

Politi- og påtalemyndighetene får selvsagt en ny stjerne i boken ved at de har klart å få dømt og straffet en.  Oppklaringsprosenten blir høyere.  De fleste blir dermed fornøyde.   Hvor vidt vedkommende reelt sett måtte være uskyldig og om bevisene var tvilsomme eller usikre, det vises ikke i statistikken til påtalemyndighetene sine tall for måloppnåelse.  Gode tall er selvsagt viktig for å opprettholde tilliten til disse etatene.

 

Hvem teller vel på objektivitetsmanglene underveis, når det endelige resultatet foreligger.  Nei, da teller man de endelige resultatene.  Selvsagt vil de endelige resultatene også være det det som blir lettest trodd av så vel pressen som den allminnelige borgeren. 

 

Begrepet «den endelige løsningen» er ellers kjent fra den andre verdenskrigen for et annet «problem», en ideologist tanke som ikke vekker den samme entusiasmen etter at det ble avdekket hva slags praktiske konsekvenser dette hadde fått i forhold til respekten for menneskeverdet.  Hadde imidlertid motparten vunnet krigen, hadde denne helt sikkert kunnet definere løsningene til beste for sitt bilde og måloppnåelse.  Seierherren pleier uansett å skrive historien og definerer derved den vedtatte sannheten for ettertiden.

 

 

Trenger sannheten en hjelpende hånd når fakta er utilstrekkelige for å oppnå det man ønsker?

 

Myndighetene får gjerne mye tiltro i utsagnet:

 

-         Den gud gir et embete gir han også forstand. (se http://tidsskriftet.no/2016/03/sprakspalten/den-gud-gir-et-embete-gir-han-ogsa-forstand)

 

Dette utsagnet kan tolkes til at embetsmennene derved utfører guds vilje overfor borgerne.  På en tilsvarende måte forstås gjerne at embetsmennene og gjerne også at tjenestemennene under dem representerer det gode uegennyttige og samfunnsnyttige.  Borgerne flest oppfatter gjerne essentsen av dette, og den psykologiske bekreftelsesskjevheten fyller ut resten.

 

Embete og posisjon, autoritet blir mye av det samme.  Fotballstorheten Diego Maradonna hevdet at det var guds hånd som førte til en skåring.  Videobilder viste at det var Maradonna sin egen hånd som stod for skåringen.  Her gav han æren eller skylden til gud for jukseskåringen. (jf. «Maradona 'Hand of God' Goal 1986 World Cup» , https://www.youtube.com/watch?v=-ccNkksrfls) Sagt på en annen måte gav han sannheten om at skåringen var reell en hjelpende hånd, hvorpå skåringen ble godkjent.

 

-         Tunisiske Ali Bennaceur var kampleder i VM-kvartfinalen mellom England og Argentina på Azteca stadion i Mexico i 1986. Maradona avgjorde kampen med to mål, det ene med hånden etter en luftig duell med Englands keeper Peter Shilton. Dommer Bennaceur fikk ikke med seg den argentinske legendens tjuvtriks og godkjente scoringen til voldsomme engelske protester.

 

-         Etter kampen hevdet Maradona at målet ble scoret med «Guds hånd»

 

-         I intervjuer etter kvartfinalen for 29 år siden beskyldte Bennaceur den bulgarske assistentdommeren Bogdan Dotsjev for ikke å ha fått med seg handsen.

 

-         Før kampen ga FIFA oss klare retningslinjer: Hvis en kollega er bedre plassert enn deg selv, skal hans avgjørelse gjelde. Det var akkurat det jeg gjorde. Assistenten min løftet ikke flagget, sa tunisieren til det franske fotballmagasinet So Foot nylig..

(se http://www.dagbladet.no/sport/maradona-scoret-ikke-det-malet-helt-pa-egen-hand-jeg-var-hans-assistent/60644569)

 

Kombinasjonen av at fotballstjernen hadde høy tiltro og at dommeren og hans assistenter ikke fulgte godt nok med, og overså fakta gjorde at skåringen ble gjort gjeldende.  Enten resultatoppnåelsen oppnås ved at sannheten omdefineres med en hjelpende hånd eller ved at dommerne ser bort i fra de faktiske forholdene, vil i begge tilfeller medføre at et uriktig resultat blir det gjeldende.

 

Når påtalemyndigheten lar være både å avhøre vitner og undersøke bevis, samt ser vekk når de blir konfrontert med slike mangler i ettertid, etter at dom er falt, da har vi et tilfelle av en form for hjelpende hånd for at et uriktig resultat vil bli stående som det gjeldende.

 

--------

 

I den aktuelle straffesaken som Nordlien er blitt engasjert i, var det opplyst som innledning til overgrepet at tiltalte A hadde vist porno på en datamaskin.  Politiet hadde beslaglagt en datamaskin fra A, og han skulle få den tilbake.   De undersøkte den ikke og leverte den senere tilbake.  Politiet hadde altså både forspilt bevismuligheter som kunne ha sjekket A ut av saken for dette forholdet, men de opprettholdt likevel påstanden. Senere ble den datamaskinen som A hadde i bruk på den tiden undersøkt av en ekstern dataekspert, som kunne konstatere at den ikke hadde vært i bruk i perioden en uke før og en uke etter det opplyste overgrepet skulle ha skjedd.  Politiet ignorerte også dette beviset som kom i ettertid. 

 

Politiets hjelpende hånd var å tro på fantasi i ulike variasjoner, når det fantes håndfaste bevis på det motsatte, som de lot være å undersøke.  Heller ikke foretok de noen rekonstruksjon for å finne ut av om fornærmedes forklaring faktisk var sannsynlig.  Hvis de hadde gjort det ville de høyst sannsynlig ha funnet ut at handlingsforløpet neppe ville ha foregått på den måten som det var beskrevet.  Påtale­myndig­hetens grunnlag for at det straffbare forholdet var bevist utover enhver rimelig tvil var kun den høyst usikre påstand mot påstand.

 

Riksadvokatens hjelpende hånd er å si at Nordliens henvendelser ikke gir grunnlag for en ny realitetsvurdering også med henvisning til at det har vær fremnet to gjenopptakelses­begæringer uten at Gjennopptakelseskommisjonen har funnet grunnlag for gjenåpning.  Da det ikke finnes rimelig grunnlag til å forstå hva slags høyere kunnskap eller forståelse som måtte ligge bak denne «guddommelige beslutningen» må det kontateres at Riksadvokaten, statsadvokaten, lensmannen og Gjenopptakelseskommisjonens veier må være uransakelige eller som det på engelsk lyder «moves in mysterious ways».

 

--------

 

Den som måtte gå til angrep på politi og påtalemyndigheten kan støte på en vegg av lojalitetskultur:

 

-         Baidoo-saken viser tydelig at politifolk heller avgir falsk forklaring enn å vitne mot en kollega, sier professor Anders Bratholm. - Det er ingen tvil om at politiet beskytter hverandre. Lojaliteten kollegene imellom er svært sterk, og nettopp dette fenomenet gjør det nærmest umulig at slike saker ender med domfellelse. (se https://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/arkiv-reportasjer/sefo-politiets-beskytter)

 

--------

 

Et annet eksempel på en hjelpende hånd gjelder domstolene, domstoladministrasjonen og dommerstanden. 

 

Den 26. juni 2012 da behandlet Høyesterett der en avgjørelse var blitt krevet opphevet på bakgrunn av en manglende avgitt dommerforsikring. Fra Rt. 1916-559 var det klargjort at en manglende dommerforsikring er en absolutt opphevelsesgrunn:

 

-         Efter min opfatning av loven foreligger her netop et saadant tilfælde, idet jeg mener, at de forannævnte domsmænd ikke lovligen kunde være dommere uten foregaaende edfæstelse. Det er et i vor rettergangsordning inden dens hele omraade gjennemført princip, at ingen maa utøve dommermyndighet uten først at ha avlagt den i loven for tilfældet foreskrevne ed. (se http://rettsnorge.com/Sakslinker/Rettspraksis/Rt-1916-559_Dommered.htm)

 

Situasjonen var avdekket fra og med rundskriv G-49/91 av 15. mars 1991:

 

-         Etter domstolslovens § 60 skal alle dommere avgi forsikring. Dette synes ikke å være praksis i dag ved alle embeter. (se http://www.sakkyndig.com/lov/DF/1991-G49.pdf)

 

Videre rundskriv G-12/02 av 5. juli 2002 bekreftet at situasjonen på ingen måte var brakt under kontroll:

 

-         Forsikringen sendes i dag fra domstolen til fylkesmannen.  Det synes ikke å være praksis ved alle embeter per i dag, og det er grunn til å anta at det er domstoler med dommere og dommerfullmektiger som ikke har avgitt dommerforsikring. (se http://www.rettsnorge.com/Sakslinker/Dommerforsikringer/Andre%20dokumenter/Rundskriv%20G%2012-02.pdf)

 

Brev av 15. mai 2012 fra Domstoladministrasjonen til Regjeringsadvokaten:

 

-         I 2008 ble DA klar over at det manglet mange dommerforsikringer i arkivet. Som følge av dette ble dommernes personalmapper gjennomgått. (se http://www.rettsnorge.com/artikler/2012/Juli/150512%20Domstoladministrasjonen%20NOTAT%20uoff.pdf).

 

Justis og beredskapsminister Grete Faremo opplyste 9. mars 2012 til Stortinget at

 

-         det per i dag mangler dokumenterte dommerforsikringer for 150 av 564 dommere. Dommerne dette gjelder, ble alle oppnevnt før 1. november 2002. (se http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=52928)

 

Når svært mange dommerne ikke klarte å oppfylle sine plikter etter domstolloven § 60, til å avgi dommerforsikring i tide, og de administrative myndigheter hadde vist seg ute av stand gjennom 21 år til å løse det velkjente problemet, da måtte Høyesterett ta de nødvendige grep med en hjelpende hånd slik at kravene ble senket slik at dommerne oppfylte kravene. Høyesterett kunngjorde derved med avgjørelsen 26. juni 2016 at

 

-         De dommere som til enhver tid tjenestegjør i norske domstoler, er erfarne og kvalifiserte jurister som gjennom utdanning og arbeid fullt ut er kjent med og har internalisert de plikter og prinsipper som gjelder for dommergjerningen, og som i dag er nedfelt domstolloven § 55 tredje ledd. Dommerforsikringens form og innhold gir ikke noe ekstra bidrag til at disse pliktene overholdes, og er derfor ikke egnet til å påvirke dommeratferd. (se (82))

 

-         det etter norsk rett ikke er et vilkår for å være dommer at det er avgitt dommerforsikring. (se (88))

(se http://www.domstoladministrasjonen.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2012/saknr2012-398.pdf).

 

Hvis vi skulle være en smule pirkete da lå beslutingen utenfor domstolenes mandat, siden de er dømmende makt og ikke er lovgivende makt og at

 

-         the principle that the judicial organisation in a democratic society should not depend on the discretion of the executive.” (se punkt 37, siste punktum i Gurov mot Moldova, http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-76297)

 

Dommerforsikringen lyder:

 

-         Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil opfylle mine plikter som dommer - at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, hverken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet. (se https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1927-06-10-3)

 

Førstevoterende Førstevoterende Wilhelm Matheson, med ikke innstemplet dommerforsikring datert 13. august.2009, må da virket som dommerfullmektig i Lier, Røyken og Hurum sorenskriverembete 1987-88 uten at dommerforsikring var avgitt (jf. http://www.domstoladministrasjonen.no/globalassets/upload/internett_fillister/dommerforsikringer/matheson-wilhelm.pdf og https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Matheson#Utdanning).  Han derved dømte seg selv fri med tilbakevirkende kraft ved avgjørelsen 26. juni 2012. Dette var åpenbart en grei måte å benytte sin maktposisjon til å rydde unna mulige framtidige problemer for seg.

 

Signalet fra Høyesterett er klinkende klart: Når myndighetene har brutt loven eller sine forsikringer, da gjelder verken loven eller forsikringene.  De som var ved makten hadde også definisjonsmakten, hvor de også har gjort det klart at de vil bruke den om deres posisjon, renomé ikke minst oppfatningen av nasjonens ære i dere bilde er truet.

 

Vel, når mer eller mindre hele nasjonens domstoler og dommerstands renomé stod på spill her, da var det bare høyst naturlig å gi en hjelpende hånd til seg og sine med å gjøre et unntak fra både loven og stort sett samtlige av dommerforsikringens forpliktelser med en avgjørelse der bukken til fikk lov til passe havresekken. 

 

--------

 

Borgerne blir ikke tillagt den samme gudsbenådete forstand og ledende hånd, som offentlige tjenestemenn.  Borgerne oppfattes ikke like lett som uengennyttige og samfunnsnyttige, men de kan lettere å mele sin eller sines egen kake eller ha andre motiver, eller antas å ha mangelfull forståelse og erfaring.  Borgerne blir dermed de suspekte, mens de de offentlige tjenestemennene blir de gode.  Når disse «gode» har tatt noen snarveier for «å hjelpe sannheten» en smule da har disse lettere for å bli tatt for god fisk og tilgitt om de blir oppdaget. 

 

De offentlige tjenestemennene er jo også nasjonens ansikt utad.  Nei, da får vi vel heller godta at enkelte uhumskheter kan feies under teppet fra tid til annen.  Hva gjør man ikke for å beholde fasaden? 

 

 

Lojaliteten til maktens tjenestemenn viktigere enn borgernes beskyttelse

 

FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 14 nr. 1 første punktum som lyder at

 

-         Alle skal være like for domstolene. (se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_spn-3#spn/a14)

 

Offentlige myndigheter og borgerne er dessverre på ingen måte like overfor domstolene.  Det er ulike varianter av særregler som gjør at myndighetene slipper lettere unna en andre, og hvor myndighetene har sanksjonsmuligheter ovefor borgerne som borgerne ikke har overfor myndighetene.

 

Når myndighetene først har tatt en avgjørelse, da passer det dårlig og anses som lite sammfunnsøkonomisk lønnsomt, å kaste bort myndighetsressurser på å behandle klagespørsmål.  Spesielt gjelder dette de spørsmålene som er vanskelig å svare på eller hvor det kanskje ikke er noen gode svar å hente for å forsvare beslutningene.  Det vil være ressurskrevende å behandle slike spørsmål.   Det vil også være en stor belastning for den som måtte være ansvarlig etter å ha blitt beskylt for tvilsome handlemåter og beslutninger.  Her må vi altså velge.  Skal vi bruke ressurser til å renvaske en person som myndighetene har ansett for å være tvilsom, eller er det bedre å renvaske den eller de tjenestemennene som har vært ansvarlige?  Hva slags nytte vil det være for makten å irettesette eller straffe den tjenestemann som har ytt sitt i beste mening for å styrke maktens posisjon.  Svaret til myndighetene gir seg selv når etatens ære og renomé står på spill, og følgene kan bli oppstand mot myndighetene med anerki, kaos og panikk.  Selvsagt må etatens ved og vel og belastningen for den enkelte tjenestemann veie tyngst. 

 

I tilfelle det skulle være kritikkverdige forhold som tjenestemennene vanskelig kan komme seg unna ved intetsigende avvisninger, da er det naturlig å opplyse at myndighetsinstansen vil gjennomgå rutinene med sikte på å forbedre disse. 

 

Feilhandlinger vil stort sett aldri få konsekvenser for tjenestemennene, selv om det er en plikt at myndighetene til oppfylle reglene.  Borgerne som har vært utsatt for feilbehandingen, som regel ikke få noen erstatning eller kompensasjon for dette.  Reglene er gjerne slik at det er plikter for myndighetene, men ingen rettigheter for borgerne når de brytes, eller hvor det måtte være slike regler da vil det som regel være strenge og tungvinte vilkår før erstatning gis. (jf. «Innføring av saksbehandlingsfrister i  forvaltningen – hvilke konsekvenser?», Moderniserings­departementet 12.04.2005, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/mod/rap/2005/0006/ddd/pdfv/253819-saksbehandlingsfrister_juridisk_vurdering.pdf og »Rettslige krav til saksbehandlingstid i forvaltningen», JUS399 Masteroppgave, Universitetet i Bergen, 29. mai 2003, http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/7119/108933726.pdf)  I praksis vil borgerne for det aller meste ikke ha reelle virksomme rettigeter for å forebygge at de blir utsatt for feilbehandling.  Reglene er slik ofte et spill for galleriet, for altså å gi borgerne en illusjon om at de har fungerende system som ivaretar deres behov og som gir dem betryggende rettsbeskyttelse.

 

 

Tiltak mot misytringer

 

Hensynet til maktens instanser og tjenestemenn må også veie tyngst overfor andre som kommer med misytringer.  For å ivareta etatens renomé er det formålstjenlig at kritikerne må ufarliggjøres ved at de usynliggjøres, latterliggjøres, avskjæres for ressurser som de trenger for å føre sin kamp videre eller at de om nødvendig kues til taushet.  En virksom teknikk er å stemple kritikerne som kverulanter, konspirasjonsteoretikere eller å hevde at deres budskap først og fremst bare er misnøye eller hevde at de ikke har tilstrekkelig juridisk eller annen fagkunnskap til å forstå saken. Hvis klagerne har kommet med mange nok henvendelser, selv om de har fått stort sett summariske intetsigende svar, kan det være mulig å avskjære og stemple vedkommende som kommer med ikke misnøye uten vektige argumenter, hvorpå henvendelsene arkiveres på saken, men besvares ikke.  Klageren vil derved framstå som uviktig, en nullitet, en ikke-person for sakens vurdering.   Slik vil angrep med selv uimotsigbare fakta og rasjonelle argumenter enkelt tilbakevises uten vurdering. 

 

Slik usynliggjøring er i likhet med tilbakeholdelse av informasjon begge blant Berit Ås sine fem hersketeknikker (se https://no.wikipedia.org/wiki/De_fem_hersketeknikker#Berit_.C3.85s.27_definisjon_av_de_fem_hersketeknikkene).   

 

Når det gjelder en innsatt som mener seg uskyldig dømt, da er det grunn til å anta at vedkommende lider unødvendig ved situasjonen.  Enkelte kan så vel bli påført skade av situasjonen.  For å gi håp er det viktig å holde en viss progresjon.  Er du for passiv da kan det ødelegge mye av håpet for innsatte.  For å komme noen vei med spørsmål hvor motparten vegrer seg for å gi deg å få gjennomslag, da må du opprettholde et visst trykk, der være seg med saklig progressjon eller aktivitet.  Hvis du er for passiv, da har du gjerne ikke nok trykk bak til at det vil skje noe.  Er du for pågående så er kan du tas for dette. Du er liksom ansvarlig for alt og blir slik utsatt for en form for fordømmelse ved å kunne bli straffet uansett hva du gjør.  Når motparten reagerer på din aktivitet og adferd med å angripe din person, da kan dette oppfattes ærekrenkende og også ødelegge fokus.  Motparten kan forsøke å underkjenne din innsats, din innsikt, din kompetanse, indikere at ødelegger saken for din klient og tar initiativ for å avskjære deg fra å representere vedkommende.  Når innsatte ikke måtte ha andre ressurser å støtte seg på, da vil slike initiativ kunne gi stikk av håpløshet.  Både innsatte og deg selv vil kunne oppfatte dette som ydmykende, en blottstillelse og en latterliggjøring, med påføring av skyld og skam også i forholdet til ansvaret du og innsatte måtte ha overfor hverandre.  Da har vi stort sett dekket alle de gjenværende hersketeknikkene fra Berit Ås.

 

De ulike hersketiknikkene vil alle ha til hensikt å påføre den aktive kritiker en følelse av at videre motstandskamp er håpløst. Dette vil forhåpentligvis få klagerne til å innse at disse av myndighetene er blitt degradert så mye at videre klaging uansett ikke vil føre fram, slik at dette blir et formålsløst ressurssløseri mot en ugjennomtrengelig klagemur. 

 

Det gjelder altså ikke å gå inn i en akademisk saklig diskusjon med klagerne, men avvise klagen med minst mulige holdepunkter for hva vurderingen går på i forhold til saken, slik at klagemuren framstår som uimotståelig og robust.

 

Mot en slik uforsonlig, uhåndgipelig, urokkelig og ugjennomtrengelig utfordring vil de fleste ventelig gi opp.

 

 

Hvordan håndtere vel aktive kritikere?

 

Nordlien har vært aktiv og pågående mens politi- og påtalemyndighetene har vært tilbakeholdne, eventuelt bevisst passive og har ikke overholdt svarfristene i forvaltningsloven.  Slik har myndighetene provosert fram mer aktivitet fra Nordliens side.  Med intetsigende vegrende svar fra myndighetene har de både provosert ham ytterligere, samt at det har vært naturlig å se nærmere på hva som måtte være årsakene til slik vegring. Nordlien har slik sett etter systemfeil og har kommet med filosofiske ytringer om dette. 

 

Det er flere instanser/nivåer som har ansvar i saken.  Etter at Nordlien har oppfattet svikt eller tvilsom saksbehandling i samtlige har han fulgt opp med å henvende seg til flere samtidig.   Slik aktivitet har ikke behaget påtalemyndighetene. 

 

Myndighetene foretrekker nok at borgerne må gå igjennom hele den vanlige prosedyren eller spissrotrunden hver gang.   Med slik behandling kan hvert angrep kan gis behandlingfrist på hvert nivå hvorpå det avvises, arkiveres og derved begraves som endelig avgjort fra påtale­myndig­hetenes side.  Slik prosess er velegnet til å få borgerne til å roe seg, vente pent på svar og til å disiplinere seg når svaret fra hver instans måtte gå imot.  Muligheten for å klage til neste instans vil slik bidra til borgeren blir tilvennet med å bli avvist eller på annen måte ikke få nevneverdig medhold.  Her er det meningen at borgeren skal oppfatte at når han har fulgt tjenesteveien for klageprosessen til endes, da har han på en måte oppfylt sitt samfunnsansvar.    Når de høye herrer i maktapparatet som med sin autoritet derved vet mye bedre enn borgeren har vurdert saken, og bestemt at klagen ikke førte fram, er det meningen at borgeren skal slå seg til ro med at myndighetene vet best og det som de har bestemt.  

 

Underveis og eventuelt med nye klagerunder er det også lagt til rette for at borgeren kan tømme ut sine ressurser i møte med maktapparatet som med tilgang til hele samfunns­ressursene har tilnærmet uendelige ressurser.  Slik kan borgeren få nedkjempe sin egen motstandsevne.  Etter dette vil borgeren gjerne bli ufarliggjort som et lam.

 

Nordliens manglende vilje til å underkaste seg myndighetenes ansvars­vegrings­prosess er deretter blitt brukt mot ham. 

 

Myndighetene definerer ikke bare sannheten, de definerer også spillets regler og omdefinerer dem ved behov.  Dette vil aldri være en likeverdig prosess.  Myndighetene har generelt alltid rett når dette er viktig for dem.  Hvis du reagerer med å være for aktiv eller at du protesterer for sterkt, da får det konsekvenser:

 

-         Ytterligere henvendelser i sakskomplekset må påregnet lagt til arkiv her uten svar til dere.

(fra brev av 8. februar 2017 fra Riksadvokaten til Svein Olav Nordlien og Ørjan Hesjedal)

 

-         Herfra fastholdes avgjørelsen om at det foranlediget av Nordliens henvendelser ikke er funnet grunn til videre undersøkelser om politiet har opptrådt kritikkverdig, og at det ikke er grunnlag for å kritisere politiet for manglende overholdelse av retningslinjer for behandling av klager over kritikkverdige forhold som ikke er straffbare.

 

-         Framtidige henvendelser fra Svein Olav Nordlien vil selvfølgelig bli vurdert, men han er for god ordens skyld samtidig orientert om at framtidige henvendelser/klager over forhold som er besvart eller avgjort tidligere, ikke lenger kan påregnes besvart.

(gjengitt fra brev av 10. mars 2017 fra Hordaland politidistrikt til postmottak POD (Politidirektoratet))

 

Ellers må det oppfattes at Politidiskikt vest har tatt initiativ for å få fjernet Nordlien som verge for domfelte/innsatte A:

 

-         Når det gjelder spørsmålet om hvem som [skal] representere[r] A forutsettes det at A avklarer det med sine fullmektiger. Det er notert at Fylkesmannen i Hordaland - etter samtykke fra A - har oppnevnt Svein Olav Nordlien som hans verge. Fylkesmannen opplyser samtidig at A med det ikke er umyndiggjort, og at vergemålet vil bli opphevet dersom A trekker sitt samtykke. (Anonymisert)

 

-         Det er en del av forsvarers oppgaver å rettlede klientene om relevante forhold, og å bistå med å føre dialog med andreaktører på klientens vegne. Når A har valgt å la seg representere ved advokat, er det naturlig at det er denne som på hans vegne fører dialog om forhold som er relevante i forhold til straffesaken, og at politiet forholder seg til advokaten, og ikke til både advokaten og parten/vergen samtidig. På tilsvarende måte er det den påtaleansvarlige som opptrer på påtalemyndighetens vegne i saken.

(gjengitt anonymisert fra brev av 10. mars 2017 fra Hordaland politidistrikt til postmottak POD (Politidirektoratet))

 

Det må forstås slik at myndighetene har oppfattet Nordlien som plagsom, at de derfor mener at hans aktiviteter ikke er til det hensiktsmessig til det beste for A.

 

Hvordan er det så med tillitsforholdet mellom A og Nordlien.  Kontakten mellom dem var blitt etablert ved at Nordlien hadde lekt litt med ham der hvor Nordlien drev forretnings­virksomhet, ellers ingen familiær tilknytning eller kontakt. Hans befatning med saken begynte i 2013, da domfelte skulle inn til soning. Denne krevde å bli hentet av Nordlien for å kunne komme inn til soning.  Nordlien ble utpekt som nærmeste pårørende av domfelte ved inntaket til soning.   Etter å ha blitt kastet dette ansvaret i fanget tok Nordlien på seg dette ansvaret, og han han tok åpenbart også ansvaret alvorlig.  Han er den som også etter hvert har gjort seg kjent med A, og som har hatt ressurser og initiativ til å gå tungt inn for å sjekke fakta i saken. Slik har han gravd fram opplysninger om, og som har stillt kritiske spørsmål til at etterforskingen og bevisførselen under domfellelsen som er skjedd fra påtalemyndighetenes side har vært vesentlig og avgjørende mangelfull.

 

En innsatt får normalt sett ikke dekket utgifter til gjenopptakelsesspørsmål etter at vedkommende er blitt domfelt.  Advokat Arvid Sjødin ble engasjert forsvarsadvokat for domfelte fra sommeren 2015. Han fikk ifølge Nordlien betalt ca. 10-12 timer fra staten som forsvarer ved gjenopptakelsessaken.  Siden har han måttet arbeide uten betaling.   Det er selvsagt urealistisk å forvente at en advokat skulle kunne gjøre en forsvarlig gjennomgang av saken og skrive en egnet gjenåpningsbegjæring på så kort grunnlag.  En kjent og høyt profilert forsvarer som Arvid Sjødin vil være engasjert i mange saker.  Det er ikke å forvente at han vil ha tid å arbeide så tungt med slike saker. 

 

Påtalemyndighetenes intitiativ sikter etter å forsøke å frata A virkemidlene han måtte ha for å kunne føre sak for å komme seg fri fra videre sonong for noe han ikke hadde begått.

 

Styrke og ressursforholdet mellom myndighetene og borgeren blir som et gammelt bibelord:

 

-         For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. (se Bibelen, Matteus 13,12, http://www.bibel.no/Nettbibelen.aspx?book=MAT&chapter=13&verse=12)

 

 

Splitt og hersk for å temme misnøye

 

Vel, selvsagt må en og annen få vurdert sin sak på nytt, for å gi borgerne sjelefred og tiltro til at det er mulig å nå fram hvis man har berettiget grunn til dette.  Det er klart at dette bare kan skje unntaksvis for å unngå å ramme politi, påtalemyndighetene, domstolenes og de andre myndighetenes renomé.  Ved at noen ytterst få får gjennomslag, da kan dette benyttes både for å framføre dette som myndighetenes overveiende gode statistikk, og som argument for at de mange som ikke nådde igjennom må ha hatt utilstrekkelig argumentasjon for å nå fram. 

 

Slik splitt og hersk er gjennomprøvd strategi gjennom historien.  De fleste klagerne burde ha slått seg til ro med den foreliggende beslutningen.  Myndighetene har vist borgerne at sikkerhets­ventilen finnes, for å ivareta borgernes oppfatning av at det hersker rettssikkerhet, slik at borgerne kan slå seg til ro med denne tryggheten. 

 

Borgerne må imidlertid forstå at det er stort sett er både uønsket og unødvendig å forsøke å benytte seg av klagemuligheten.  Statistikken med myndighetenes egne resultattall viser at myndighetene stort sett er ufeilbarlige når det gjelder å behandle enkeltsaker mot borgerne.  Myndighetene kan igjen vise til disse sine egne resultattall som bevismateriale overfor borgerne, om at deres rettssikkerhet er blitt godt ivaretatt av myndighetene. 

 

De som måtte mene noe annet, har ikke samme grad av endelige myndighetsaksepterte resultattall å vise til.  Hvor myndighetene altså har den endelige definisjonsmakten, vil både pressen og borgerne flest finne det mest bekvemt å føye seg.

 

 

La keiseren få beholde sine nye klær

 

-         de Klæder, som bleve syede af Tøiet, havde den forunderlige Egenskab at de bleve usynlige for ethvert Menneske, som ikke duede i sit Embede, eller ogsaa var utilladelig dum. (se https://da.wikisource.org/wiki/Keiserens_nye_Kl%C3%A6der)

 

Myndighetene vet selvsagt best når de selv sitter med definisjonsmakten av hva som er rett og riktig og best.  Når disse altså har vurdert spørsmålene og saken da er alt hva det skal være.

 

Den som deretteter likevel opponerer mot myndighetenes sannheter, er gjerne rett og slett udugelig eller utilatelig dum og gjerne selvdestruktiv.  Det må vekommende jo være når vedkommende fortsetter å banke hodet i en uforsonlig urokkelig ugjennomtrengelig klagemur.

 

Nei, her må vi skjære igjennom.  Kan vi ikke bare holde oss til de mangelfulle faktiske opplysningene, og den av versjonene av saksforholdet som påtalemyndigheten og retten har lagt til grunn, og legge lokk på fornærmetes andre forklaringer, og andre vitneutsagn.  For å komme videre er det altså viktig at vil forholder oss til en og bare en versjon at sannheten.  Myndighetene har definisjons­makten over sannheten og reglene. Dette må vi borgere bøye oss i støvet for.

 

Kan vi ikke bare fri oss fra sannheten og holde oss i den eventyrverden hvor vi kan la myndighetene leve på sine livsløgner.  Alternativet er å si snipp snapp snute, så var eventyret ute.

 

 

Nå er det troen på myndighetene som gjelder

 

Når definisjonsmakten likevel ligger hos makten, da er det et spørsmål om du vil satse på seieerherren eller om du vil gå i opposisjon til makten som har tilnærmelsesvis uendelige ressurser til å nedkjempe deg.

 

Ta det inn over deg, vi er nå i post-fakta-alderen.  Faktabevis og fornuft synes mindre viktig.  Det er makten som teller, og som må hylles. De opplysningene som ikke passer inn i det ønskete helhetsbildet unntas fra saksframstillingen, eller omtolkes slik at de passer.  Hensynet til ro og orden hvor alle slutter opp og unngår konflikt med makten vil kunne gjøre at styringen av landet går mer smidig. Vær gjerne dum, lykkelig og føyelig med å tro på og heie fram myndighetene hvor du erklærer din uforbeholdne tillit til rettssystemet, til politiet, til regjeringen og utøvende myndigheter for øvrig, til Stortinget, og til kontrollorganene. 

 

Her følger en omskrvning av bønnen Fader vår fra Bibelen, tilpasset for å hjelpe deg med den nye troen din til støtte for makten og nasjonens ære utad:

 

MAKTA RÅR

 

Makta vår

Du som er i myndigheten

La ditt virke holdes uransakelig og underkastende

La ditt rike komme

La din vilje skje over borgerne, som i makthierarkiet.

Gi oss i dag vår daglige kuelse.

Forlat oss vår selvstendige vilje,

Som vi derved forlater til deg våre midler til skatt og vår motstand med bøyet hode.

Led oss ikke inn i sannhetssøken.

Men frels oss fra frihetstenkning og rettferdighetstrang.

For riket er ditt, og makten og æren i evighet.

Amen.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!