Det var håp og forventning i lufta 13. september 1993. I strålende solskinn i Washington tok Israels statsminister Yitzhak Rabin og palestinernes leder Yasser Arafat hverandre i hendene med en smilende president Bill Clinton som vitne. For Norge var det også et øyeblikk av stolthet: Det ga Norge en internasjonal anerkjennelse som diplomatisk brobygger. Året etter fikk Rabin, Arafat og Israels utenriksminister Shimon Peres Nobels fredspris.
Avtalen innebar en gjensidig anerkjennelse mellom partene: Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere. Den la dessuten opp til et begrenset palestinsk selvstyre, og at Israel gradvis skulle trekke seg tilbake fra okkuperte områder på Vestbredden og i Gaza.
25 år senere er situasjonen en tragedie. Siden 1993 har antall israelske bosettere i okkuperte områder økt fra 100.000 til over 700.000. I Gaza lever palestinerne som i et fengsel. På Vestbredden er ferdselen svært begrenset. Israel har i dag den mest høyreorienterte regjering landet noen gang har hatt, under statsminister Benjamin Netanyahu, som jobber aktivt mot en tostatsløsning. Palestinerne er dypt splittet og svakere enn noen gang. Fra USA under Donald Trump har den israelske regjeringen fått uvurderlig drahjelp: USA har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, og kutter nå pengene til FNs organisasjon for palestinske flyktninger.
Oslo-avtalen ble møtt med kritikk fra første stund, til tross for forventningene. Palestinerne var den svake part, da som nå. Bortsett fra anerkjennelsen av at PLO representerte palestinerne, viste palestinerne seg å sitte igjen med lite. I dag er ubalansen større enn noen gang mellom de to partene. Vanskelige spørsmål som Jerusalems status, de palestinske flyktningenes framtid og en selvstendig palestinsk statsdannelse, ble utsatt til senere. Så langt har man aldri kommet, og spørsmålene er nå vanskeligere enn noen gang. 25-årsdagen for Oslo-avtalen er en trist påminnelse om alt som ikke ble.