KRAFT: Politisk flyktning og Allende-venn Alfonso og en Fjell-elev, fotografert i 1988 av daværende rektor Jan Moen. Bildet vant medalje på en UNESCO-utstilling i Paris, og kopier ble smuglet inn i flere chilenske fengsler. FOTO: UNNI HELLAND

KRAFT: Politisk flyktning og Allende-venn Alfonso og en Fjell-elev, fotografert i 1988 av daværende rektor Jan Moen. Bildet vant medalje på en UNESCO-utstilling i Paris, og kopier ble smuglet inn i flere chilenske fengsler. FOTO: UNNI HELLAND

Vis bildetekst
Foto:

24-01-2017

Fredsfyrsten

Da Alfonso var sju, ble faren hans drept i en arbeidskonflikt i Chile. Sønnen hans ble massakrert som 16-åring. Men da hans eget legeme skulle begraves i fedrelandets jord, sto en fredsprisvinners verk i veien.

Han ble invitert til Norge i desember 2016 av Nobelinstituttet og Universitetet i Oslo i forbindelse med fredsprisutdelingen, fredsfyrsten. Han deltok i et seminar på Nobelinstituttet for å snakke om fred og sikkerhet i verden i forbindelse med presidentskiftet i USA. Men spørsmål ble ikke tillatt. Ingen spørsmål om denne mannens erfaringsbakgrunn. Ingen spørsmål om denne mannens fortid. Han som fikk tidenes mest kritiserte fredspris i 1973. Denne fredsfyrsten var nemlig mannen som beordret bombingen av Vietnam. Hans medprisvinner, Le Duc Tho, nektet å ta imot prisen. To medlemmer av Nobelkomiteen gikk av i protest mot tildelingen.

Kissinger er fredsfyrstens navn. Og noen av hans meritter? I perioden 1969–1975 var han USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver. I 1973–1977 var han utenriksminister under presidentene Nixon og Ford. Foruten blodet på hans hender fra Vietnamkrigen og bl.a. fra Laos, Kambodsja, Øst-Timor, er han også besudlet med blod fra utallige chilenere. Ifølge professor Benedicte Bull ved Universitetet i Oslo er det klare bevis for at han var en av arkitektene bak militærkuppet i Chile mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende. Kuppet ble utført den 11. september (merk datoen!) 1973. Dette var altså samme året som han ble tildelt Nobels fredspris, av New York Times omdøpt til «Nobels krigspris».

I 17 lange, brutale år herjet diktator Augusto Pinochet. Det er grundig dokumentert hvordan landet ble styrt gjennom tortur, forfølgelse og drap. Tusener på tusener prøvde å flykte. Mange mislyktes. Mange kom seg ut av helvete. En av dem het Alfonso.

Alfonso er min Fredsfyrste. Sju år gammel, i 1915, opplevde han at pappaen ble drept på grunn av en arbeidskonflikt i gruvene. Tidlig, svært tidlig, fikk således Alfonso erfare livets mørkeste sider.

Mange tiår senere, den 11. september 1973, opplevde Alfonso nok et politisk drap i nærmeste familie. Han var selv blitt pappa. Denne dagen var han øyenvitne til at en gruppe unge mennesker ble massakrert. En av dem var hans egen 16 år gamle sønn. Ute av stand til å kunne gjøre noe måtte faren se liket av sitt barn bli kastet opp på en lastebil – som forsvant.

Alfonso, nær venn og medarbeider av Allende, måtte gå «under jorda», men ble funnet, arrestert og grovt torturert. Den aldrende mannen, nær 70 år, ble dømt til fengsel i 51 år! Etter 9 år i helvete fikk han utreise til Danmark med klar beskjed om aldri mer å sette sin fot på chilensk jord. Jeg fikk møte min Fredsfyrste da han på slutten av -80-tallet, ved to anledninger, besøkte Fjell skole, brakt til Norge av chilenske venner bosatt i Drammen. På sin lune, stillferdige måte trollbandt han oss med sin livshistorie. Uten store ord berettet han om smerter, om hvordan torturistene med ammoniakk hadde brent i stykker spiserøret hans – men aldri greid å slukke livsgnisten. Han gråt, og vi gråt, da en elev med sin sterke barnestemme sang den vakre chilenske sangen «Gracias à la vida», «Jeg vil takke livet.»

Ett år senere kom Fredsfyrsten på nytt skolebesøk. Han ble geleidet inn i en mørklagt gymsal med elever sittende tett i tett på gulvet, ført opp midtgangen, og inn trillet vi en kjempestor bursdagskake med 80 lys. Til vår Fredsfyrste.

I 1989, 81 år gammel, døde denne frihetskjempen, denne gamle mannen med et fang som rommet så mange og med et livsmot som aldri tok slutt. Bare en ting sto igjen: Få Fredsfyrsten hjem. Hjem til Chile, til landet han hadde fått beskjed om at han aldri skulle få sette sin fot på igjen. Men uten føtter, kun som aske, var det vel mulig? Nei! Han var uønsket, også som aske. Dette styret er det denne andre fredsfyrsten la grunnen for. Han som altså i 2016 ble invitert hit til Norge for å snakke om verdensfreden.

Pablo Sepulveda Allende, Salvador Allendes barnebarn, hadde en sterk kronikk i Dagbladet 11. desember 2016 hvor han beskriver terrorveldet som varte i 17 år. Og så: «Oppi alt dette er vi mange som husker Norge med kjærlighet – et lite land som tross sin beskjedne størrelse åpnet sine dører til tusenvis av chilenere på flukt fra Pinochets Kissinger-støttede terrorregime.»

En av disse flyktningene, la meg kalle henne Maria, fikk jeg gleden av å møte da hun var 7 år og så ha i min klasse gjennom hele barneskolen. Da hun gikk i 3. klasse, dro hun og pappa, en av dem regimet torturerte på det groveste, til Argentina for å møte andre chilenske flyktninger. En dag samlet de seg på grensa til Chile. Langsomt, langsomt satte de sine føtter på sitt lands grunn. Da kom det stormende politi med våpen i hånd som gråtende ba dem løpe tilbake slik at de slapp å ta dem til fange. Dette forteller Maria som så henter en liten pose fra skolesekken sin. «Vi løp alt vi kunne, men pappa dro med seg noe. Dette er den fineste gaven jeg kunne ha med til dere,» sier den lille jenta lavt og viser fram posen. «Det er jord fra landet mitt.»

Om disse klassekameratene, nå godt voksne mennesker, forstår hvorfor vi har flyktninger som banker på vår dør? Det gjør de. Vi husker alle Marias jord.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!