Debatt

Fred i Colombia – ikke uten sosial rettferdighet

I dag mottar president Juan Manuel Santos, på vegne av det colombianske folket, fredsprisen for innsatsen for å få slutt på den 50 år lange væpnede konflikten i landet. Mens fredsforhandlingene pågår, forfølges og trakasseres fortsatt sosiale ledere. Bare i år har 70 blitt drept. Hvis det ikke gjøres noe med fordelingen av makt og ressurser, vil det ikke bli varig fred i Colombia.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norsk Folkehjelp samarbeider tett med organisasjoner som representerer bønder, urfolk og afrobefolkning i Colombia. Disse gruppene er pådrivere for fred etter å ha vært fordrevet og forfulgt i flere tiår. Selv om paramilitære grupper formelt ble avvæpnet i 2006, har de fortsatt å utsette organisasjonsledere og menneskerettighetsforkjemperne for trusler, vold og drap i skyggen av fredsforhandlingene. Felles for mange av de som forfølges er at de har stått opp mot store selskaper og mektige landeiere.

Skal det bli varig fred i Colombia, er det avgjørende at myndighetene stanser disse kreftene. Mange er redde for at 80-tallet skal gjenta seg. Da ble 3-4000 av de demobiliserte geriljasoldatene som gikk inn i det politiske liv, drept.

Med en fredsavtale i havn skal myndighetene etter hvert inn å etablere forvaltning og infrastruktur i FARC -kontrollerte områder. Hele 40 prosent av Colombia antas å være minebelagt, så rydding og sikring av landområder er en vesentlig del av prosessen.

De siste 1,5 årene har Norsk Folkehjelp ledet et pilotprosjekt på minerydding hvor regjeringen og FARC har samarbeidet om å rydde miner. Prosjektet ferdigstilles i løpet av året, og denne måneden starter vi opp egne operasjoner i to nye områder.

For å få ryddet Colombia fritt for miner på en effektiv måte, må FARC med på laget. FARC har laget mange av minene, og deres «eksperter» sitter på uvurderlig informasjon om hvor minene befinner seg. Når FARC demobiliserer og over 6 millioner internt fordrevne colombianere begynner å vende hjem igjen, vil det skje ulykker. Vi skal gjøre vårt for å hindre dette gjennom kartlegging, sikring og rydding av landområder slik at folket kan ta i bruk jorda uten å være redde for å miste liv og lemmer.

En av de viktigste delene i fredsavtalen handler nettopp om rettigheter til jord. Colombia er et av landene i verden med skjevest jordfordeling. Ifølge Oxfam kontrollerer 0,4 prosent av befolkningen 67 prosent av den fruktbare jorda. For å sikre varig fred og demokratisk utvikling, er det derfor helt nødvendig å gjennomføre en jordreform.

Problemet er at fredsavtalen ikke legger opp til en omfordeling av de enorme private jordeiendommene som kontrolleres av noen få familier. Fattige bønder, urfolk og afrobefolkning skal stort sett tildeles rettighetene til statlig jord som ligger brakk. Om jorda i det hele tatt er egnet for dyrking, om den omfatter urfolksterritorier eller om det er jord småbønder mangler skjøte på, er uklart i avtalen.

Samtidig som avtalen legger opp til bedre vilkår for småbønder, baner regjeringen vei for flere og større investeringer innen gruvevirksomhet og jordbruksindustri. Her ligger det en åpenbar interessekonflikt som også norske selskaper som planlegger å investere må forholde seg til.

Norge har bidratt positivt inn i fredsprosessen så langt. Norge var også med på fredsprosessen i Guatemala for 20 år siden, og det vi lærte derfra, er viktigheten av å få sivilsamfunnet og ofrene for konflikten inn i de formelle prosessene. Vår oppfordring til norske myndigheter i den videre prosessen er å være en pådriver for at de som kjemper for sine rettigheter får handlingsrom til å fortsette sitt arbeid, og at grupper som utøver systematisk vold mot sivile stilles til ansvar. Hvis ikke, er det fare for at freden i Colombia kun vil eksistere på papiret.

Mer fra: Debatt