Debatt

Framtida er nå

Etikk og bærekraft blir nesten ikke nevnt i læreplanene i norsk skole.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Framtida er nå, slo forfatteren Sidsel Mørck fast i tittelen på ei debattbok fra 1979. Mørck hadde samlet dikt, bilder og prosatekster mellom to permer for å vekke en samfunnsdebatt om bilens og oljens ødeleggende virkninger. Tittelens fyndige påstand er at viktige forutsetninger for framtida legges av oss som lever i dag. Etter 70-tallet har rekkevidden av denne innsikten vokst betydelig. Det mest interessante sett fra vår egen tid, er at for 40 år siden ble klimatrusselen ikke berørt. Den ble allment kjent først inn på 1980-tallet. Menneskeskapte klimaendringer ble internasjonalt anerkjent i Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987 og i FN-konvensjonene fra Rio de Janeiro i 1992, først og fremst Klimakonvensjonen og Konvensjonen for biologisk mangfold. I erkjennelsen av at menneskehetens samlede forbruk og avfall overskred klodens bæreevne, ble hensynet til naturen og til framtidige generasjoner nå løftet fram som verdier verdenssamfunnet samlet seg om.

I et forskningsprosjekt om etikk og bærekraft i skolen har jeg sett på hvordan disse to verdiene, hensynet til naturen og til framtidige generasjoner, er framstilt i norske utdanningspolitiske dokumenter, blant annet læreplanene i norsk skole. Prosjektet er knyttet til Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo. Bakgrunnen er FN-konvensjonene og den globale utdanningspolitiske oppfølgingen gjennom UNESCO. Mens ordene framtid og framtidige generasjoner er berørt i strategidokumenter og skolens formålsparagraf, er det mest slående at de nesten ikke nevnes i læreplanene, de dokumentene som mest konkret har innflytelse på utformingen av skolens undervisning. Det er overraskende, for skolen er den mest framtidsrettede institusjonen vi har. Fraværet gir grunn til ettertanke når Utdanningsdirektoratet, rett før skolene stengte dørene for sommeren, har satt i gang arbeidet med å skrive nye læreplaner i skolens fellesfag. Arbeidet vil være ferdig om et år.

I den omtalte studien har jeg analysert læreplanene i skolens fellesfag på ungdomsskoletrinnet ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006. Her er framtida kun berørt i ett kompetansemål i naturfag, da handler det om å «foreslå tiltak som kan verne naturen for framtidige generasjoner». Formuleringen er også et eksempel på at når naturens verdi blir tematisert, er det hensynet til mennesket som framheves. Naturens egenverdi blir ikke vektlagt i læreplanene.

Lærere har et tolkningsrom i møte med læreplanene. Planene skal konkretiseres og aktualiseres, og elevene skal få hjelp til å dra linjer og se sammenhenger. Da må begreper som bærekraft som er nevnt noen få steder, forklares, og her vil også framtida kunne trekkes inn. Men med utgangspunkt i læreplanene, er det trolig de færreste lærerne som har gjort framtida til et sentralt tema i undervisningen.

Skolen har alltid hatt til oppgave å forberede elevene på framtida. Denne samfunnsfunksjonen har gjerne vært knyttet til å reprodusere kunnskap, verdier, sosiale strukturer og kulturelle praksiser. På mange og komplekse måter speiler skolen samfunnet den er en del av. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at framtida ikke har blitt tematisert, heller ikke knyttet til klima og miljø. Dette var ikke noe prioritert felt i norsk politikk ved innføringen av Kunnskapsløftet, og har ikke vært det siden. Det var først i 2015 at «det grønne skiftet» ble et begrep, kåret til årets nyord av Språkrådet.

Men ifølge våre politikere skal ikke skolen kun være et samfunnsspeil, den har også en kritisk, demokratisk funksjon, som det er bred enighet om. I lys av dette mandatet er det gode grunner til å etterlyse en tematisering av framtida i læreplanene. Når framtida blir et tema som skal utforskes og undersøkes, mister kunnskapen, verdiene, strukturene og praksisene sin selvfølgelighet og blir til spørsmål elevene kan stille som en forberedelse til livet som myndige samfunnsborgere: Hvilket samfunn er det de ønsker å leve i? I hvilken grad fremmer og hemmer samfunnet slik det er i dag livsvilkårene til framtidige generasjoner?

I et etisk perspektiv handler dette om å få øye på hvem den andre er, som handlingen min har innflytelse på. En krevende side ved klimatrusselen er at mange av dem som våre handlinger har konsekvenser for, ikke er til å få øye på, enten det er mennesker eller ikke-menneskelig liv i dag eller i framtida. Den etiske fantasievnen må øves opp, og det kan skje i skolen.

Da FNs klimapanel i 2013 og 2014 la fram sin femte rapport, presenterte den også et mål for hvor stort det totale utslippet av CO2 kan være for at den globale middeltemperaturen ikke skal overstige 2 grader, en grense som vurderes som avgjørende for å begrense skadevirkningene som allerede gjør seg gjeldende. Klimaforskere ved Universitetet i Oxford har på grunnlag av dette utviklet et nettsted som, ut fra det globale utslippet de siste årene, stipulerer når verden ikke kan slippe ut mer CO2. I skrivende stund er dette 17. april 2036, det vil si mindre enn 18 år til (trillionthtonne.org). Hvis verden klarer å redusere utslippene, vil vi også vinne mer tid.

Slike prognoser er skremmende, mens skolen skal vekke håp. En viktig oppgave for lærere i årene som kommer, er å gi elevene rom til å bearbeide frykt, men også gi et grunnlag for et realistisk håp. Dette er en tverrfaglig utfordring knyttet til framtida, som det altså er gode grunner til at læreplangruppene som nå fornyer norsk skole, tar på alvor. Men her kan ikke skolen stå alene.

Hvis samfunnets infrastruktur og institusjoner ikke endres, hvis prioriteringer, verdier og praksiser forblir uforstyrret, hvis ikke Norges rolle som olje- og gassnasjon tas opp til vurdering, vil det ikke være grunnlag for et realistisk håp. Det er ingen overdrivelse å slå fast at tida renner ut. Oppgaven fordrer at politikerne og vi andre voksne ikke lenger skyver endringene som er påkrevet inn i framtida, men tar innover oss at framtida er nå.

Den omtalte studien er presentert i kapittelet «Blurring the Image of the Other? The Recontextualization of Environmental Ethical Values in Norwegian Education Policy Documents», trykket i den kommende antologien Ristiniemi, J., Skeie G. og Sporre, K. (red.): Challenging Life: Existential Questions as a Resource for Education. Münster: Waxmann.

Mer fra: Debatt