ANNONSE

Fra paradoksal narkotikapolitikk til reell ruspolitisk reform

Fra 1960-tallet har det blitt ført en krig mot narkotika og siden har rusproblematikken gradvis økt til å bli en omfattende belastning for samfunnet. Med irrasjonell demonisering av alle alternativer til alkohol og som følge av det, en like irrasjonell bagatellisering av sistnevnte rusmiddel.


De fleste kjenner nok historien om de åpne rusmiljøene, som like etter narkokrigens begynnelse, oppsto i Slottsparken og som nå preger en rekke av landets byer og tettsteder. De representerer toppen av et isfjell og har, siden de oppsto gitt inntrykk av at man kan ane størrelsen på den øvrige delen. Den som befinner seg under overflaten.

Rusmiljøenes grobunn var at den alternative rusmiddelbruken ble ansett som kriminell og følgelig ble rusmiddelbruken ansett som opposisjonell. Kriminaliseringen av alternative rusmidler førte til særlig utbredelse blant de som hadde behov for å markere motstand mot etablissementet, men som ikke ønsket å utøve ugjerninger mot andre. Blant dem var mange unge, utsatte og sårbare individer.

Rusmiddelbruken i disse miljøene var først moderat. Det gikk stort sett i hasj og få fikk problemer. I hvert fall om de unngikk storsamfunnets straffereaksjoner, som den gang var bøter eller i verste fall fengsel i opptil et halvt år. 

Dette var en tid preget av opprør mot det da ensartede, ikke-pluralistiske samfunn og mot verdenskonfliktene som norske myndigheter støttet. Kritikken var særlig rettet mot USAs krigføring i Vietnam. Dette var også midt under den kalde krigen og kort etter Cuba-krisen. Frykten for atomkrig var enorm.

USA var den store pådriveren for krigen mot narkotika. Den var rasistisk motivert og har ført til samfunnsskadelige konsekvenser av dimensjoner få kunne forestilt seg på forhånd. Cannabis var mest utbredt blant svarte, kokain blant meksikanske arbeidsinnvandrere og opium blant kinesiske arbeidsinnvandrere.

Derfor ble det enkelt å få støtte for kriminalisering av disse substansene, til tross for erfaringene fra alkoholforbudstiden som tilsa at rusmiddelforbud virker mot sin hensikt.

Problemene tiltok, men selvinnsikten til USAs myndigheter var som sedvanlig på nullpunktet. De anså den voksende utbredelsen for å skyldes bevisst forgiftning av samfunnet, utført av kommunistiske myndigheter. Blant annet ble heroin snart kjent som «red china».

Dermed henvendte de amerikanske myndigheter seg til FN og følgelig ble et internasjonalt forbud vedtatt i 1961. FNs narkotikakonvensjoner ble ratifisert i Norges lovverk tre år senere.

I 1971 intensiverte USAs president Richard Nixon innsatsen mot stoffbruk, som han deklarterte som samfunnets fiende nr.1. Drøye ti år senere ble grepet strammet ytterligere. President Ronald Reagan proklamerte at korstoget mot narkotika skulle skape et narkotikafritt samfunn og Nancy Reagan fikk ansvaret for den nasjonale Just say no-kampanjen, i den forbindelse presterte hun å sammenlikne stoffbruk med drap. 

Siden har det dannet seg en industri av narkotikabekjempende, intolerante krefter verden over. Narkotikaavdelingen i Oslo vokste seg på åttitallet til å bli den største i noen vestlig hovedstad. Maksimumsstraffen for narkotika økte fra 6 måneder på sekstitallet til 21 års fengsel i 1984.

I vår tid bruker straffeapparatet rundt halvparten av sine ressurser på narkotikabekjempelse. Hvilket innebærer en grell frarøvelse av midler brukt mot drap, overgrep og vinningsforbrytelser. 

Store deler av helsebudsjettet går til innlosjering av brukere i institusjoner med dyre kontrolltiltak, deriblant tvungne urinprøver. Nøyaktig som i den rigide legemiddelassisterte rehabiliteringsmodellen (LAR), med sine nær 8 000 pasienter. 

Både sprøyteutdeling, sprøyterom og LAR er ledd i en ny tilnærming som står i kontrast til nulltoleransen. Tiltakene kom i forbindelse med hiv/aids-epidemien og har gitt ny kunnskap om mulighet for skadereduksjon og livredding, uten total rusfrihet som overordnet mål. Siden har narkotikapolitikken vært ubegripelig paradoksal.

De siste årene har det i tillegg kommet tiltak som utdeling av heroinmotgiften Naloxone og helseminister Bent Høie har utvist usedvanlig pragmatisme ved å gå i bresjen for Switch-kampanjen der heroinbrukere oppfordres til å røyke heroin fremfor å injisere.

Antallet overdoser er likevel skremmende høyt. I 2015 døde 286 av overdoser i Norge og hovedoppslaget i Aftenposten 29. oktober fortalte om 64 000 døde av narkotika i USA i 2016. Norske tall for 2016 kommer først 13. desember i år.

En kommende ruspolitisk reform har begynt å skimtes i horisonten. Flere stater og nasjoner har legalisert cannabis til enten medisinsk eller rekreasjonell bruk. Og stadig flere land avkriminaliserer stoffbruk generelt og har opprettet klinikker for utdeling av heroin. Straffene for narkotikaforbrytelser blir gradvis lavere og stadig fler dømmes til behandling fremfor fengsel.

Både Arbeiderpartiet, Høyre og flere mindre partier har programfestet en omlegging av norsk ruspolitikk, hvor midlene brukt mot narkotikaproblematikk skal overføres fra justis- og til helsesektoren. Dessverre ønsker partiene fortsatt at narkotika skal være forbudt, men at rusavhengige skal påføres helsehjelp, ikke straff.

Det er å håpe at også dette paradokset snart blir synlig for landets politikere og at krigen mot narkotika endelig erklæres som tapt. Utover god frivillig helsehjelp for de motiverte, bør tiltakene vi vet virker etter hensikten innføres.


Det vi så langt vet virker best er statlig regulering, slik vi gjør med alkohol og tobakk, samt legeordinering. I tillegg til frivillig behandling for motiverte mennesker som er rammet av rusavhengighet. Altså full legalisering og en endelig oppheving av den forvirrende fellesbetegnelsen narkotika.

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!