Kultur

Fotballklubber er ikke bedrifter

Det er problematisk at generalsekretær Kjetil Siem i Norges Fotballforbund kaller fotballen «produktet», «industrien» og «bedriften».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tidligere i sommer kom kampfiksingen også til Norge. Hendelsen har blitt omtalt som «da norsk fotball mistet uskylden», men kanskje uskylden ble tapt før, idet det kom så mye penger inn i idretten at å jukse kunne lønne seg. Det har aldri vært mer penger i omløp i norsk fotball, samtidig som også flere klubber sliter med røde tall. Det snakkes om doping, suspekte overganger, omdømmekrise, tomme stadioner og nå til sist kampfiksing. Kjetil Siem har hatt et røft første halvår i jobben som generalsekretær i NFF.

Tidligere i sommer ble Siem nødt til å avbryte ferien for å håndtere kampfiksingskandalen. I et intervju med Aftenposten 14. juli snakker han om hva slags utfordringer fotballen nå står overfor: «Vi har i hvert fall en troverdighetsutfordring, og det må vi takle. Hvis ikke kan vi ikke jobbe med dette produktet lenger.» Videre går Siem inn på grunner til at interessen har dalt: «Den største årsaken er likevel at vi som ledere har gjort ting som har fjernet produktet fra folket. Vi har mistet den linken til det folk vil identifisere seg med, og da mister vi fotfeste». Siem bruker også videre ordene «bedrift» og «industri» om fotballen. Det byr på problemer.

Når Siem snakker om fotball som «produkt», «industri» eller «bedrift», berører han (utilsiktet) et problem og spenningsfelt i moderne fotball. Det kan være nettopp den type tankegang og retorikk som kan være problematisk når det gjelder idrett. Måten Siem ordlegger seg på, henger på flere måter sammen med utfordringene NFF står overfor i toppfotballen. Retorikken til Siem gir tydelig assosiasjoner til hvordan fotballen har økt fokus på pengemakt på bekostning av de tradisjonelle, medlemsstyrte idrettsklubbene. Siden 1992 har stadig flere fotballklubber opprettet samarbeidende AS for å få tilført mer kapital fra eksterne investorer. Næringslivets inntog i idretten, gjennom den særnorske dualmodellen, er et møte mellom ulike verdisett, og dermed også ulike talemåter for å beskrive virksomheten. NFF-toppene skal ivareta idrettens verdier og burde også omtale fotballen deretter.

For i idrett kan ikke pengene eller underholdningen være et mål i seg selv. For idrett er ikke det samme som næringslivet, og gode idrettsledere bør være klar over forskjellen. Et av målene for fotballen handler om stor aktivitet og utvikling på breddenivå og prestasjoner på toppnivå. Økonomi bør da bare være et middel for å få dette til. For næringslivet (og bedriftsmodellen), er det motsatt: overskudd er målet i seg selv. Hvordan man organiserer aktiviteten i bedriften, blir bare et middel for å nå målet.

Folk er opptatt av fotball på grunn av lojaliteten folk har til idretten og hva slags følelser den skaper. På grasrotnivå er det ikke mange som ser på den lokale klubben sin som «produktet», slik Siem gjør. Et nærliggende eksempel så vi for noen uker siden, da fotball og pengemakt ble blandet på en uheldig måte. Vålerenga fikk med seg Rimi til å arrangere et storslått «RimiBowl», etter amerikansk målestokk. I reklamefilmen for arrangementet står sjefen for Rimi og snakker om kjendiser som skal opptre, ting du kan vinne og hva Rimi skal gi deg. Det eneste som er utelatt i filmen er hvilken motstander Vålerenga faktisk møter og det lokale engasjementet. Det var naturlig nok mange supportere som ble sinte fordi de ikke kjente igjen klubben sin, som sto totalt i skyggen for produktene.

De samme følelsene settes i gang når stadionnavn blir solgt til store selskaper, billettene blir for dyre og det blir mer gimmick og effekter rundt klubben som skal selge, enn selve fotballen. Noe av egenarten, tilhørigheten og identiteten forsvinner der pengene kommer inn og distansen til laget øker. Derfor er det problematisk når Siem, som sitter helt på toppen av systemet, konsekvent kaller idretten «produktet». For fotballen skal ikke være noe produkt. For å finne gode løsninger og lykkes, er en avhengig av idrettsledere som forstår idrettens egenart. Siem har sagt det selv, på baksiden av boken «Kampen uten ball» i 2002, at «i alle år har vi hørt folk og forståsegpåere si at å drive en fotballklubb er det samme som å drive en hvilken som helst annen bedrift, Slik er det bare ikke, og det er bra dette temaet kan belyses slik det blir gjort i denne boken.»

Kanskje Siems eget sitat kan være en påminner om at idretten er i en særposisjon i samfunnet. Det kan se ut til at norsk toppfotball har et problem og at folk igjen må få tiltro til fotballen. I breddeidretten står samhold, solidaritet, integrering, fair play, dugnad og idrettsglede sterkt. Et større fokus på disse verdiene og mindre fokus på «produktet» eller «merkevaren», både retorisk og i handling, kan bidra til å gjøre toppfotballen mer attraktiv for vanlige folk. Utfordringene NFF nå står overfor, når det gjelder kampfiksing, lokalt engasjement eller entusiasme rundt toppfotballen, kan løses ved større oppmerksomhet på idrettens kjerneverdier og ikke blant verdisettet eller språkbruken til investorer og næringslivsledere.

Mer fra: Kultur