Kultur

Fotball i demokratikamp

Idretten kan være en maktfaktor i kampen for demokrati. Flere eksempler viser at den spiller en rolle også i Midtøsten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Idrettens rolle som politisk maktfaktor var synlig da arbeideridretten i Norge nektet å delta i OL i Berlin i 1936 og under idrettsstreiken da vi var okkupert av Nazi-Tyskland fra 1940–45. I disse dager gjelder det Midtøsten i kampen for demokrati og en bedre framtid for dagens ungdom. Fotballen befinner seg midt i denne slagmarken og smeltedigelen, fordi spillerne har en slik viktig symbolsk kraft i den globaliserte idretten. Gjennom en kollega i Singapore, James M. Dorsey, tidligere prisbelønnet kommentator og journalist i bl.a. The New York Times og fotballekspert i Midtøsten, har jeg fått tilgang på mye informasjon. Her er en smakebit fra Syria, Israel og Palestina.

Den syriske presidenten, Bashar al-Assad, bruker landets militærmakt uhemmet til å slå brutalt ned på alle demonstranter. Det gjelder for presidenten å vise at han fremdeles har kontroll. Syriske sikkerhetsstyrker har arrestert landslagets målvakt, Mosab Balhous, for å ha deltatt i demonstrasjoner for demokrati med mål om å skape et islamsk styre i byen Homs. Islamofobien brukes både i øst og vest. For å gjøre det best mulig i det asiatiske fotballmesterskapet for utøvere under 19 år, skal seks spillere på laget ha fått falske fødselsdatoer. FIFA har dessuten nektet Syria å konkurrere i VM i 2014, fordi de stilte med en illegitim spiller i en kvalifiseringskamp. Slik sett spiller FIFA en viktig rolle i disse dager.

Aktører i det israelske maktsentrum ser ut til å være nervøse for dette folkelige og uferdige opprøret. Den ekstreme nasjonalistiske parlamentarikeren Michael Ben-Ari har foreslått at landslagsutøvere må synge nasjonalsangen, «Hatikva: Zions og Jerusalems Land», før konkurransene og underskrive på at staten Israel skal være en jødisk stat. Laget vil i så fall miste tre sentrale spillere. Ifølge den israelske sportsskribenten Uzi Dann er kravet om å signere en jødisk ed et uttrykk for fascisme og Israel vil være den eneste staten som har en slik rasistisk lov. Hvis dette blir realisert, vil det ikke bare svekke landslaget i fotball og isolere landet ytterligere, men også bidra til en enda sterkere diskriminering av landets palestinske innbyggere, som regnes som rundt 20 prosent av befolkningen. Forslaget skal være et ledd i utenriksminister Avigdor Liebermans arbeid med etnisk rensing og statsminister Benjamin Netanyahus krav om at palestinerne må godkjenne en jødisk stat som del av en israelsk–palestinsk fredsavtale. Da kan verdenssamfunnet ta et endelig farvel til palestinernes rettigheter om å vende tilbake til sine områder før 1967. Hvis Knesset godtar dette, håper jeg at UEFA (Det europeiske fotballforbundet) vil kaste dem ut av organisasjonen. De ble medlemmer der i 1994 etter at de ble utestengt av Det asiatiske fotballforbundet (AFC) på grunn av motstand fra lag i Midtøsten.

Jeg vil slutte denne artikkelen med en palestinsk gladhistorie, fordi dette folket på mange måter er på offensiven nå i all sin tragedie, ikke bare i FN, men også i idretten. Den internasjonale olympiske komité (IOC) og de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden er blitt enige om en tiårsplan for blant annet å utvikle idrett generelt og kvinnefotball spesielt. Planen er blant annet å investere i idrettsanlegg. Ifølge Jerome Champagne, en tidligere politisk rådgiver for FIFAs president Sepp Blatter, er dette et gjennombrudd. Idrett er en prioritert oppgave for selvstyremyndighetene sammen med transport og vann. Palestina er medlem av FIFA. Det kritiske punktet her er at spillere fra Gaza blir nektet innreise til Vestbredden av Israel. Det nye er imidlertid at kvinnefotballen på Vestbredden bryter tabuer i et tradisjonelt konservativt landskap. Målet er klart politisk og et ledd i å utvikle en palestinsk stat og fokusere på frigjørende krefter i idretten. Hvis Israel ved hjelp av USA både skal motarbeide FN-sporet, gi grønt lys til nye ulovlige bosetningsprosjekter, stå mot motoren IOC og en global rettsfølelse, går de dessverre tunge tider i møte. Mitt håp er en oppvåkning av den intelligente israelske befolkningen: Nok er nok – vi trenger ikke flere fiender.

Mer fra: Kultur