«Når jeg ser disse menneskene snakke om krig med en slik selvfølge, blir jeg minnet om kostnadene ved krig. Jeg blir minnet på avgjørelsene jeg må ta når jeg sender våre unge menn og kvinner i strid og følgene dette har for livene våre, for vår nasjonale sikkerhet og for økonomien vår.» Dette var president Obamas kommentar til de republikanske presidentkandidatenes krav om at presidenten nå må manne seg opp til å bombe Iran.
Fredrik Heffermehl har åpnet et nytt kapittel i sitt private korstog mot Den norske nobelkomité. Han har selv et forvirrende syn på hvem prisen bør gå til. Her er noen eksempler: El Baradei som sa at det ikke fantes bevis for at Saddam Hussein hadde utviklet atomvåpen, noe som blant annet Obama støttet sin motstand mot krigen i Irak på, godkjennes av Heffermehl. Men ikke Det internasjonale Atomenergibyrået som tross alt gjorde det mulig for El Baradei å trekke sin konklusjon. Menneskerettighetsforkjempere som Martin Luther King og Andrej Sakharov aksepteres, men ikke Albert Luthuli, Desmond Tutu og Lech Walesa. Han er sterkt imot prisen til Rene Cassin, far til FNs menneskerettighetserklæring, til tross for at et av kriteriene i Nobels testamente er at prisen skal gå til personer som kjemper for folkenes forbrødring. Hva har bidratt mer til dette enn FN og Verdenserklæringen om menneskerettigheter?
En av de mange prisene Heffermehl mener aldri skulle vært utdelt, er prisen til Obama. Andre mener at den kom for tidlig - etter knapt et år som president. La oss se på det året. Obama gjorde slutt på krigsretorikken og sa at USA ville gjenoppta betalingene til FN og at USA ville bygge sin politikk på vedtak i FNs sikkerhetsråd. Han kom russerne i møte når det gjaldt atomskjoldet over Europa som ledet til gjenopptakelse av atomforhandlingene med Russland. Hadde ikke dette skjedd, ville det internasjonale nedrustningsregimet brutt sammen. I stedet fikk vi en ny avtale om de strategiske atomvåpnene.
Heffermehl kritiserer også prisene til menneskerettighetsforkjempere, blant annet til Liu Xiaobo. Har ikke Heffermehl lært noe av det siste årets hendelser? Var det ikke mangel på menneskerettigheter som førte til oppgjørets time som vi nå er vitne til i den arabiske verden?
Vi har sett det igjen og igjen. I samfunn som ikke har ytringsfrihet, ikke frie medier og ikke uavhengige institusjoner, vil det alltid bygge seg opp ubalanser, maktmisbruk og korrupsjon. Til slutt blir frustrasjonen og sinnet i befolkningen så stor at revolusjon blir uunngåelig. Ofte med påfølgende regionale kriser og kriger.
Hadde tsaren i Russland brukt ressursene på å gjøre noe med den bunnløse fattigdommen, i stedet for å berike seg selv (kongressen danser, folket lider som Lenin sa), hadde kanskje ikke revolusjonen kommet. Vi kunne ha unngått Stalin og Hitler og nesten et halvt århundre med krig.
Når noen nå hyller Kina for stabilitet og langsiktighet, ser man bort ifra de tydelige ubalansene i samfunnet som bygger seg opp, groteske urettferdigheter og en avskyelig korrupsjon. Jeg må dessverre si at jeg frykter at når det kommunistiske systemet en gang sprekker opp i Kina, vil vi få se de samme dramatiske bildene fra barnehjem, fengsler og andre lukkede anstalter som vi så i Romania etter Ceausescus fall.
Da jeg forleden leste at nyrike kinesere (vi snakker om en ufattelig rikdom som er samlet på deres hender) kan få egne plasser i Den kinesiske Folkekongressen, kan jeg ikke la være å tenke på Lenins ord.
Vi har å gjøre med en maktstruktur som umulig kan bringe stabilitet på lang sikt. Ingen bør håpe på at Kina må gjennom det samme som i den arabiske verden. Det vil skape usikkerhet for oss alle. Det er derfor vi trenger menneskerettighetsforkjempere, slik at systemet kan bli myket opp gradvis. De trenger vår støtte. La oss da huske at kampen for menneskerettighetene må kjempes når det krever noe, ikke bare når det er populært og behagelig.
Det er fint at politiske ledere fra hele verden nå kappes om å bli avbildet sammen med Aung San Suu Kyi. Jeg skulle håpe det samme var tilfellet med dem som soner i fangehullene i Kina. Eller må vi vente til det blir behagelig og opportunt.
PS: Vi får være glade for at vi har en amerikansk president som ikke starter en tredje krig i Orienten uten at det finnes et klart grunnlag og at det er siste utvei.