Debatt

Forvirrende Israel-politikk

Den 22. mai skal USAs president Donald Trump besøke Israel. Som med mye annet Trump-relatert, er hans Israel-politikk forvirrende. Vi kan forvente en merkverdig pressekonferanse og ingen fred, men resten er uvisst.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Drømmen om Trump

Da Donald Trump ble valgt til USAs president jublet høyresiden i Israel. De mislikte president Barack Obama sterkt på tross av at han hadde gitt Israel den største militære bistandspakken noensinne ($38 milliarder over en tiårsperiode), og at han hadde holdt sin beskyttende hånd over dem i FN. Israelsk høyreside mente Obama hadde sviktet fordi han ønsket å stanse utvidelsen av bosettingene og fordi han undertegnet Iran-avtalen. Det hjalp ikke da Obama-administrasjonen på lille julaften 2016 ikke la ned veto mot en FN-resolusjon (res. 2334) som åpnet døren for sanksjoner mot de israelske bosettingene. Det var hans svanesang i en konflikt han for lengst hadde gitt opp.

Under president Trump skulle Israel altså få en enda bedre venn. Et gjennomgangstema var at nå var det «no sunlight» mellom Israel og USA, altså at de to regjeringene var enige om så å si alt. Donald Trump lovet å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem med en gang han kom til makten, han pekte ut en Israel-ambassadør med tette bånd til bosetterbevegelsen og han hevdet at Iran-avtalen burde skrotes. Siden den gang har en del endret seg.

Jerusalem-ambassaden

Den historiske lærdommen er at i nyere tid så har praktisk talt alle amerikanske presidenter hevdet at de vil flytte ambassaden til Jerusalem med en gang de kommer til makten, men at de ombestemmer seg idet de inntar det ovale kontor. Obama var et unntak, selv om også han hevdet at han støttet Jerusalem som Israels udelte hovedstad. Å flytte ambassaden til Jerusalem er nemlig populært blant visse velgergrupper i USA, men det er håpløs utenrikspolitikk.

Trump, fryktet mange (meg inkludert), er annerledes. Og det er han jo. Det var lett å se for seg at han ikke kom til å bry seg om innsigelsene fra ekspertene i det amerikanske utenriksdepartement. Det er uklart hvem han har hørt på, men ambassaden har altså ikke blitt flyttet. Søndag 14. mai kunne USAs utenriksminister Rex Tillerson informere om at de ennå ikke har bestemt seg for om ambassaden skal flyttes eller ikke, men at de vurderer det i lys av en mulig fredsprosess. Skal en fredsprosess være mulig så kan det utsagnet bare bety en ting: ambassaden blir ikke flyttet.

Bosettingsbonanza

Nyåret 2017 var preget av en av de kraftigste bosettingsutvidelsene noensinne. Israel benyttet seg av at det var en ny president i det hvite hus som var positivt innstilt til bosettingene. Hvordan kunne det tolkes på noen annen måte når han utpekte David Friedman til sin ambassadør? Han er en åpen motstander av tostatsløsningen og har gitt store donasjoner til ulovlige bosettinger.

I løpet av perioden januar til mars lanserte Israel tusenvis av nye bosettingsenheter, vedtok en lov som gjør at staten kan legalisere eksisterende ulovlige bosettinger og de vedtok å etablere en helt ny bosetting på Vestbredden. Det var første gang på tjue år at den israelske regjeringen hadde vedtatt noe slikt.

Reaksjonen fra Trump-administrasjonen var svært lite kritisk. Dette «hjalp ikke» fredsprosessen, var beskjeden. Der hvor tidligere amerikanske administrasjoner hadde brukt uttrykk som «ulovlig» eller «hinder for fred» for å beskrive bosettingene var de nå altså «ikke hjelpsomme». Dette var likevel strengere enn israelsk høyreside hadde håpet, og i påvente av besøket fra Trump har statsminister Netanyahu satt utbygginger delvis på vent.

Palestinsk selvbestemmelsesrett

Fredag 12. mai proklamerte Trump-administrasjonen at den støttet palestinsk selvbestemmelse. Dette var nok et forvirrende utspill. Siden palestinerne ønsker seg en stat, så impliserer utsagnet om selvbestemmelsesrett at Trump støtter en palestinsk stat. Det at han likevel sier det ene (selvbestemmelse), men ikke det andre (stat), kan tolkes på flere måter: Det kan bety at han støtter en palestinsk stat, men at han sier det uten å si det. Samtidig kan det bety at han går tilbake på amerikansk politikk, som siden president George W. Bush har vært å eksplisitt støtte opprettelsen av en palestinsk stat. Hvis det er tilfelle, er det uklart hva han mener ligger i selvbestemmelse hvis det altså ikke er snakk om en stat. Det kan tenkes at dette er et forsøk på å blidgjøre alle uten å forplikte seg til noen ting. Statsminister Netanyahu kan være fornøyd med at en palestinsk stat ikke lenger er på bordet, mens president Abbas kan hevde at en stat er implikasjonene av selvbestemmelse.

Ett av problemene med Trump ligger nettopp her. Det er så uklart hva han faktisk mener, og man fryktet det absolutt verste. Dette betyr at lista blir lagt så lavt at man blir lettet når han ikke overrasker negativt. Et godt eksempel på det er de positive reaksjonene da Trump sin fredsutsending Jason Greenblatt reiste til regionen og hørte på «alle». Det vil si – han traff både israelske og palestinske ledere, og israelske og palestinske sivile, inkludert flyktninger. Han traff ikke Hamas, for eksempel, som jo styrer Gazastripen. Greenblatt holdt seg dermed på den trygge siden av den etablerte politikken. Gitt at han var Trump sin mann ble dette likevel sett på som kjempepositivt.

Kaotiske forberedelser

Den siste uken før turen har vært preget av ytterligere kaos i Trump-administrasjonen, og mye av det har vært direkte koblet til Israel-turen. Det ryktes nemlig at den hemmelige etterretningen Trump delte med Russland skal ha kommet fra Israel. Dette sår dermed tvil om Israel kan stole på sin nye bestevenn i det hvite hus.

Uansett utfall av Trumps Israel-tur så blir det ikke fred. At Trump ikke går like langt i å gi Israel carte blanche som mange mente han kom til å gjøre, betyr bare at Israel ikke får hans fulle støtte i å sementere okkupasjonen ytterligere. Det betyr ikke at han kommer til å dytte på for å nedskalere den. Det vil kreve en helt annen politikk.  

Mer fra: Debatt