Butters’ motargumenter er 1) at energibruk til materialer og bygging er høy sammenliknet med energibruken i bygningenes levetid, 2) at det er feil å regne at det bygges med ulik tetthet og boligstørrelse i indre og ytre deler av byregionen, 3) at tette bystrøk krever mer energi til materialer enn spredt bebyggelse, og 4) at de som bor tett, kompenserer for mangel på grønt rundt boligen ved å fly mer.
Energibruk til bygging versus energibruk i bygningenes levetid. Det er ingen tvil om at dagens lavenergibygninger trenger mye mindre energi til oppvarming, kjøling og drift enn bygninger oppført for 20–30 år siden. Poenget er imidlertid at dagens bebyggelse i Oslos sentrumsnære transformasjonsområder ikke er ny. Få, om noen, av husene er bygd etter lavenergistandarden. Bygningsmassen i disse områdene har dermed en energiteknisk utførelse i tråd med «tommelfingerregelen» om 10–15 ganger høyere energibruk i bygningenes levetid enn til byggingen og materialene. Butters’ poeng om at nye bygninger er mye mer energieffektive, er i realiteten et argument til støtte for å erstatte eksisterende bebyggelse i transformasjonsområdene med ny, tett lavenergibebyggelse. De nye bygningene må jo uansett bygges et sted.
Forskjell i utbyggingstetthet mellom sentrale og perifere deler av regionen. Det er gode teoretiske og empiriske grunner til å forutsette høyere tomteutnyttelse og færre kvadratmeter per bolig i transformerte, sentrale områder enn ved mer perifer utbygging. Teoretisk tilsier både økonomisk-geografi (f. eks. Alonsos bid-rent-teori) og kulturelle forhold (f. eks. Fishmans studie av forstadsidealer) at det normalt bygges med lavere tetthet i utkanten av et byområde. Det ser vi også i Osloområdet. Tettheten 5 km fra sentrum er typisk 190 bosatte og jobber per hektar, mot 37 når avstanden er 20 km. Dette reflekterer at blokker dominerer sentralt og småhus i ytterområdene. Og småhusboliger har normalt større golvflate enn blokkleiligheter.
Butters har rett i at høyhusstrøk ikke nødvendigvis gir lavere energibruk til drift og oppvarming. Men hvem argumenterer for høyhusbebyggelse i transformasjonsområdene? Ikke jeg. Den tettheten i transformasjonsområdene jeg opererte med i regneeksemplet 26.11, passer bra med den tradisjonelle europeiske bybebyggelsen Butters foretrekker.
Økt energibruk til materialer i sentrale bystrøk? Butters har rett i at garasjeanlegg i betong er energikrevende – men noe av fortettingskonseptet går ut på redusert parkeringsnorm og færre garasjeplasser, som f. eks. i Pilestredet Park. Ved bygging i utkanten trengs mer tilførselsveier og interne veier i boligområdene, og lengre avløpsrør og ledninger. Alt dette krever materialer, ofte med høy indirekte energibruk.
Flyreiser som kompensasjon for å bo tett? Det er riktig at flere studier (også mine egne) har funnet hyppigere flyreiser blant folk som bor tett og sentralt. Men det er ikke holdepunkter for at dette skyldes mistrivsel med tettheten. Flyturene går ofte til utenlandske storbyer som er tettere enn Oslo. Det passer dårlig med tesen om flyturer som kompensasjon for mangel på grønt i nærmiljøet. Mye tyder på at bakenforliggende livsstilsfaktorer får noen befolkningsgrupper til å foretrekke både å bo i områder som Grünerløkka og dra på opplevelsesferie i verdens storbyer. De som bor sentralt, sparer dessuten penger på lavere bilhold og transport i hverdagen. Noen av disse pengene ser ut til å bli brukt på flyturer. Slike effekter må angripes ved å gjøre det dyrere å fly, ikke ved å lage bilavhengige byer.
Butters nevner høye tomtepriser i tette bystrøk. Samtidig har en rekke studier vist at tett byutvikling er mindre kostbart for samfunnet enn utadrettet byvekst. At man politisk har latt være å skattlegge spekulasjonsgevinstene grunneierne i fortettingsstrøk innkasserer, og ofte benytter «flate» tilknytningsavgifter som subsidierer forstadsutbygging, er en situasjon som ikke trenger å vare ved. Den kan endres politisk.