Dramaet rundt brexit kulminerte denne uka med rekken av avstemninger i det britiske parlamentet. Det inneholdt så mange vendepunkter og forbløffende hendelser at selv garvede britiske kommentatorer hadde problemer med å finne ord.
Essensen er likevel dette: Theresa Mays utmeldingsavtale ble tirsdag nedstemt for andre gang. Onsdag stemte parlamentet for at Storbritannia ikke på noe tidspunkt skal gå ut av EU uten en avtale. Torsdag, på den tredje kvelden med avstemninger, bestemte Underhuset det som lenge har ligget i kortene: At Storbritannia likevel ikke skal gå ut av EU 29. mars. Det blir opp til de andre 27 EU-lederne å godkjenne dette på toppmøtet i slutten av neste uke, men man regner med at det vil skje.
Å utsette brexit-datoen var det eneste fornuftige i kaoset som rår. Prosessen er så forsinket at man uansett ikke vil rekke det. Men først og fremst måtte det utsettes fordi man ennå ikke vet hva slags løsning man skal lande på. Dette er også problemet: Parlamentet har sagt hva det ikke ønsker, men ikke hva det ønsker. Hva skal utsettelsen brukes til?
Etter mange nederlag kunne Theresa May torsdag kveld innkassere en viktig seier. Et forslag som ville gitt parlamentet kontroll over de neste skritt, ble hårfint nedstemt. Statsministeren vil prøve en tredje gang å få parlamentet til å godkjenne avtalen, i en avstemning i neste uke. Hun kan fortsatt lykkes. Kanskje vil nok parlamentarikere som ønsker brexit helt på tampen slutte seg til avtalen, i frykt for alternativene. Samtidig jobber andre pro-EU-politikere for andre alternativer.
Den beste veien ut av dette bør være å la folket avgjøre, på basis av det man nå vet om hvordan en utmelding vil se ut. Det blir ikke brexit 29. mars, men dragkampen er ikke over.