Debatt

Fornuft og følelser

De kjemper for samme sak. Men for skotske nasjonalister er Catalonia et dilemma.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det begynte så optimistisk, sett fra katalanske uavhengighetsforkjemperes ståsted: Folkeavstemningen om uavhengighet fra Spania 1. oktober var kulminasjonen av en lang prosess. Nå skulle folket i Catalonia selv få avgjøre spørsmålet som har blitt stadig mer betent. Tusener gikk ut i gatene med røde og gule flagg.

Halvannen måned senere er Spania og Catalonia inne i sin største krise på flere tiår. Folkeavstemningen, som var kjent ulovlig på forhånd av spanske myndigheter, endte med en valgdeltakelse på kun 43 prosent, hvorav litt over 90 prosent stemte for uavhengighet. Så fulgte en uavhengighetserklæring fra Catalonias leder, Carles Puigdemont, som han la på vent mens han ba om dialog. Etter en periode i limbo var krisen et faktum: Flertallet i Catalonias parlament erklærte uavhengighet, mens Spanias regjering på sin side innførte direkte styre av Catalonia, avsatte den katalanske regjeringen og utlyste nytt regionalvalg 21. desember. Den spanske regjeringen fikk full støtte i EU.

Frustrasjonen og sinnet på begge sider i Catalonia har aldri vært større. For uavhengighetsfløyen er situasjonen høyst uviss. Carles Puigdemont har dratt til Belgia, men er begjært utlevert til Spania. Partiene som ønsker uavhengighet har foreløpig ikke klart å samle seg i en felles gruppering foran valget. Flertallet de hadde i det regionale parlamentet, er det langt fra sikkert at de får igjen, ifølge de siste målingene.

Langt fra Barcelonas tapasbarer og strender, i det forblåste Skottland i nord, finner katalanske uavhengighetsforkjempere kanskje sine varmeste sympatisører i Europa. Selv om det er ulikheter mellom Skottland og Catalonia, har katalanske og skotske uavhengighetsforkjempere i årenes løp støttet hverandre og utvekslet erfaringer. Likevel: I løpet av de siste dramatiske ukene i Catalonia har Skottlands førsteminister, uavhengighetsforkjemperen Nicola Sturgeon, vært forsiktig i støtten til de katalanske uavhengighetsforkjemperne.

Sturgeon har kritisert fengslingen av katalanske uavhengighetspolitikere de siste par ukene, og også fordømt den til dels brutale behandlingen politifolk ga uavhengighetsforkjempere under folkeavstemningen. Hun har oppfordret til dialog. Men noen offisiell anerkjennelse av uavhengighetserklæringen har ikke kommet. Hånden har ikke vært fullt utstrakt overfor de katalanske separatistene. Her står nemlig den skotske regjeringen i et dilemma: selv om de heier på uavhengighetssiden i Catalonia og retten til å holde en folkeavstemning, har den sine egne hensyn å ta, med tanke på drømmen om Skottlands uavhengighet en gang i framtiden.

Den drømmen er nemlig ikke skrinlagt, selv om den for øyeblikket er langt fra realisering. Skotske nasjonalister fikk sin folkeavstemning i 2014. Men utgangspunktet for skottene var radikalt forskjellig fra katalanernes: I motsetning til i Catalonia ble folkeavstemningen i Skottland holdt med tillatelse av sentralregjeringen: den var framforhandlet mellom den skotske regjeringen og den britiske regjeringen under statsminister David Cameron. Skottene fikk det de katalanske nasjonalistene drømmer om, men som avvises med henvisning til at det er grunnlovsstridig.

Et flertall på 55,3 prosent sa nei til løsrivelse av Skottland, men de skotske nasjonalistene opplevde et voldsomt oppsving like før og etter avstemningen. Da Storbritannia stemte for utmeldelse av EU i 2016, så Nicola Sturgeon sitt snitt til omkamp om skotsk uavhengighet. Brexit-resultatet var nemlig mot flertallet av de skotske velgernes vilje: de er mer EU-vennlige enn gjennomsnittet av den britiske befolkningen. Sturgeon mente betingelsene etter dette var så forandret at det var grunnlag for en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet.

Riktignok er planene igjen lagt noe på is. Flertallet av skottene er nemlig ikke fristet til en ny splittende kamp, og i det britiske valget i juni fikk Sturgeons parti, Det skotske nasjonalistpartiet (SNP), en kalddusj av velgerne og mistet mange plasser. Men dersom skottene en dag skal ut av Storbritannia, ønsker de skotske nasjonalistene å forbli i EU. Her kommer Catalonia-saken inn. For skottene gjelder det å holde seg inne med EUs medlemsland, inkludert Spania. Den skotske regjeringen er også trolig opptatt av ikke å blande seg for mye inn i andre lands anliggender. Bakom lurer også frykten for at den britiske regjeringen kan komme til å blokkere muligheten for nok en skotsk avstemning, slik den spanske regjeringen har gjort i Catalonia, skriver det politiske nyhetsnettstedet Politico, som siterer en kilde i den skotske regjeringen.

Men den tilbakeholdne responsen har vekket splid internt blant de skotske nasjonalistene. En del av dem mener Sturgeon ikke har gått langt nok i støtten til sine katalanske venner – selv om en slik støtte kun ville vært symbolsk, all den tid utenriksfeltet ligger under den britiske regjeringens myndighet, ikke den skotske. Catalonia-krisen har dessuten rokket ved de skotske nasjonslistenes «eurofili», ifølge Politico. Den har vekket en diskusjon blant skotske nasjonalister om hvorvidt det bør være viktig for dem å forbli i EU «for enhver pris».

Verken spanske eller katalanske nasjonalister er for øyeblikket nær ved å oppnå sin drøm. Likevel er de skotske nasjonalistene på et sted de katalanske nasjonalistene kan se langt etter, og det er derfor en avgrunn mellom de to situasjonene. Det vitner den pragmatiske responsen fra den skotske regjeringen i Catalonia-krisen om.

Mer fra: Debatt