Debatt

Foreningen ingen får forlate

Det er ikke det britiske folket som er skurkene i Brexit-kaoset.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I årene fra 1990 til 1994 brukte jeg mesteparten av fritida mi, etter hvert mesteparten av tida mi, på å arbeide mot et norsk medlemskap i EU. Det vil si, de første årene var det ikke EU, men EF vi var imot. Dette var før internett, i steinalderen som ungene mine sier, aktivismen foregikk ikke foran PC-skjermer, men med kopimaskiner, løpesedler og leserbrev. Vi gikk fra dør til dør, sto på stand, møtte folk på toget om morgenen og på pub om kvelden. Og så diskuterte vi. På gata, på møter og i en uendelig rekke debatter. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg deltok i fram mot folkeavstemninga i 94, men det må ha vært hundrevis.

Noe av det jeg husker best fra disse debattene, er ja-sidas framstilling av EU. Om det fantes noen som fortsatt mente at EU var dyret i åpenbaringen (ja, de fantes, begge to holdt til i de indre dalstrøka på Sørlandet), så framstilte ei samla ja-side EU som en blanding av Jesu disipler og Edens hage. Når vi påsto at det europeiske fellesskapet var en begynnende politisk union som ville komme til å overkjøre medlemslandenes folkevalgte organer, blei vi konsekvent beskyldt for å svartmale. Ja, bare det å bruke ordet union var et overgrep mot den gode debatten. EF var en sammenslutning av frivillige, et internasjonalt samarbeid som alltid ville hvile på folkeviljen og statenes suverenitet. Akkurat det argumentet fikk et skudd for baugen da Brussel sjøl valgte å omtale seg som en union, men det forhindra ikke de ivrigste tilhengerne i Norge fra å uttale nei-dronningen Anne Enger Lahnsteins siste etternavn med meningsmetta tysk uttale.

Er det noe EU har klart å bevise i årene som har gått etter at Norge takka nei til medlemskap i unionen, er det at folkestyret og folkeviljen ikke står i høysetet når unionens felles politikk legges. Her i landet merker vi det gjennom en strøm av direktiver og forordninger som automatisk blir en del av norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. I de aller fleste tilfellene er det ingen debatt, ikke engang i Stortinget, om direktivene er fornuftige eller formålstjenlige for Norge og befolkningen her. De gangene det reises debatt, blir vi fortalt av de samme partiene og avisene som i sin tid ivra for at Norge skulle bli med i EU at motstand er nytteløst, ja til og med farlig. Seinest 13. mars i år presterte VG å skrive på lederplass at bare det å ytre tanken på å si opp EØS-avtalen ikke bare er feil, men direkte uforsvarlig. Det er den samme avtalen som avisa en gang i tida var med på å framstille som en utvida handelsavtale som det var fullt mulig å tre inn og ut av, og hvor den norske vetoretten sikra at Stortinget alltid ville kunne stoppe de direktiver og forordninger som fikk negative konsekvenser for Norge eller norsk politikk.

Den gangen, i 1994 beskyldte for øvrig daværende statsminister Gro Harlem Brundtland Anne Enger for å lyve da hun hevda at EØS og EU ville påvirke norsk arbeidsliv og norske faglige retter negativt. Nå, 25 år seinere, etter at byggeplass etter byggeplass er tømt for norske fagarbeidere, etter at utleiebyråene har dumpa lønns- og arbeidsforhold i bransje etter bransje, er det få som tør å hevde at Brundtland hadde rett. Tvert om, for hver gang norske arbeidsgivere springer til Brussel for å kunne gi arbeidsfolk i Norge dårligere livsvilkår, blir det mer og mer sannsynlig at sjøl LO kan komme til å kreve EØS-avtalen sagt opp.

Men virkningene i Norge er små i forhold til det medlemslandene har opplevd. Internt i EU er forholdet mellom de styrende og de styrte mildt sagt anstrengt. Mens folk i så ulike land som Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og Polen vender seg mot unionen, ser det ut som EUs ledelse har utpekt nettopp befolkningen som sitt største problem. Jo mer upopulær EUs politikk blir i et eller flere medlemsland, jo mer insisterer EU på at det er nettopp denne politikken som skal gjennomføres. Da danskene takket nei til Maastricht-traktaten i 1992, svarte myndighetene med en ny folkeavstemning om en lett modifisert avtale. Det samme skjedde da Irland takka nei til Nice-traktaten i 2001. Da Frankrike og Nederlands befolkning stemte nei til EUs nye grunnlovstraktat i 2005, blei traktaten endra litt og ratifisert likevel to år seinere som Lisboa-traktaten. Denne gangen uten noen forstyrrende folkeavstemning. Og da Hellas nye venstreorienterte regjering i 2015 prøvde å skape en vei ut av den sosiale krisa som landets regjeringer sammen med EU hadde skapt, en vei som ikke først og fremst skulle ramme landets fattigste, satte EU ikke bare foten ned for Hellas som land, men også for at noen annen økonomisk politikk enn den EU foreskriver, skulle være mulig.

EU er en politisk union med store indre motsetninger. Når EU-tilhengerne skal forsvare Brussel og EU-politikken, peker de på hvordan EU forener Europas land, hindrer krig og motvirker nasjonalisme. Å angripe EU er å ønske seg tilbake til tida før første eller andre verdenskrig. Men EUs viktigste indre motsetning går ikke mellom de ulike medlemslandene. De går mellom de politiske og økonomiske elitene som styrer EU, og den delen av EUs befolkning som opplever at de taper på EUs politikk. Det er ikke de som blir rikere og tryggere når forskjellene vokser som stemmer nei til nye traktater, tar på seg gule vester eller stemmer for Brexit. De som gjør det er de som ser avstanden mot toppen av samfunnet bli stadig større.

Det er verken flertallet av det britiske folket, Theresa May eller Jeremy Corbyn som har gjort Brexit til et tilsynelatende umulig prosjekt. Det er det EU sjøl som sørger for. Fra folkeavstemningen blei utlyst, har EU gjort det klart at utmeldinga skal koste. Det skal svi så mye at ingen andre medlemsland vil finne på det samme. Hadde det vært et lite land som Danmark, eller et bankerott land som Hellas som hadde villet melde seg ut, ville de vært tvunget inn i folden for lengst. At det er den tidligere stormakten Storbritannia som vil ut endrer styrkeforholdet. Og nettopp derfor er presset fra Brussel for å sikre en vanskeligst mulig vei desto hardere. EU er ikke Edens hage, og EUs ledelse er langt fra Jesus disipler. Det er foreningen ingen får forlate.

Mer fra: Debatt