Med ujevne mellomrom får allmennheten innblikk i tragiske historier om barn som ikke har det bra på skolen. For en knapp uke siden fikk vi gjennom VG høre om 13 år gamle Odin Olsen Andersgårds altfor korte stund på jorden. Han tok sitt eget liv etter å ha blitt plaget og trakassert på to forskjellige skoler. Fortellingen om Odin og hans familie er katastrofal, og igjen blusser debatten om antimobbetiltak opp. Slik den alltid gjør. Uten at problemet på noen måte ser ut til å forsvinne.
Det hersker alminnelig enighet om at mobbing kan foregå direkte, altså ved fysisk vold, trakassering og trusler, og indirekte gjennom avvisning, utestengelse, kulde og ikke-kommunikasjon. Ifølge Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) blir 75.000 barn mobbet i norske skoler (www.familienettet.no). 35.000 unger mobber andre. Ingen av delene er til å leve med for noen av oss. Stor oppmerksomhet, mange tiltak, fagre løfter og ressurser tilført gjennom mange år, har ikke fått bukt med det faktum at altfor mange barn gruer seg til skolehverdagen med alle de konsekvenser dette har for både nåtid og fremtid, for både læring og helse. Med andre ord: Norsk skoleledelse gjør ikke jobben sin. Da er det kanskje på tide å se etter hvilke andre voksne som kan komme på banen og forebygge, oppdage og stanse mobbing, og å være støttespillere på den åpenbart lange veien norsk skoleledelse har å gå mot en mobbefri skole.
Helsesøstrenes plass i norsk skole er i ferd med å forvitre. I henhold til Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester har helsesøster en viktig rolle i arbeidet med å sikre et godt psykososialt miljø på skolene. I 2010 utarbeidet Helsedirektoratet en norm for hvor mange en helsesøster i full stilling skal ha ansvar for. I barneskolen er makstallet 300 elever. Dette brytes ofte. Enkelte steder håndterer helsesøster mer enn tre ganger så mange barn som anbefalt fra helsemyndighetene. Med tanke på hvilke oppgaver denne funksjonen for øvrig har, som måling, veiing, skadebehandling og vaksinering, sier det seg selv at en svært viktig brikke i arbeidet for et godt psykososialt skolemiljø er så godt som fraværende mange steder. Tidsskriftet Sykepleien gjennomførte så sent som i januar i år en undersøkelse som viste at regjeringen riktignok bevilget 180 millioner kroner til styrking av skolehelsetjenester og helsestasjoner for inneværende år, men at det ut av dette kom et bemerkelsesverdig lavt antall helsesøstre. Barneombudet etterlyser øremerking av midlene for fremtiden. Hvilket er en god idé langs mange parametere: Tjenesten er sterkt ønsket av barna og foreldrene, og er, når den fungerer, et lavterskeltilbud som både kan forebygge, detektere og reparere. Skal man tro en amerikansk undersøkelse, kan den også lønne seg rent økonomisk. I studien Cost-Benefit Study of School Nursing Services, publisert i det anerkjente tidsskriftet JAMA i mai i år, fremgår det at hver investerte dollar ga en 2,2 ganger økonomisk uttelling for samfunnet.
De viktigste personene for et barn er likevel som regel foreldrene. Spørsmålet er derfor om det ikke også er på tide å skjerpe mandatet til Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU), et av demokratiets aller minste byggeklosser. Under fjorårets elevundersøkelse, der drøyt 400.000 av landets skoleelever ble spurt om blant annet mobbing, oppga mer enn 17.500 (nesten 4,4 prosent) at de opplevde dette fra flere ganger i uken til to-tre ganger i måneden. Det er viktig å legge merke til at undersøkelsen ikke omfatter hele skole-Norge (der tallene for mobbing som nevnt er langt høyere). VG har likevel dokumentert at det for samme periode bare ble klaget til Fylkesmannen i 126 saker. Alt tyder derfor på at skolene ikke følger sin lovpålagte plikt til å fatte vedtak i slike saker med de handlingskonsekvenser det får, og dessuten unnlater å oppfylle sin informasjonsplikt. I mobbesakene som jevnlig kommer opp i mediene, er det da også dette som går igjen fra fortvilte foreldre: «Vi følte vi stanget hodet i veggen. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Ingen ville høre på oss.»
Elefanten i dette rommet er: Den enkelte skole og dets FAU har ikke alltid sammenfallende interesser, selv om det både i festtaler og hverdagsliv kan synes slik. Begge har et mål om en optimal skolehverdag for alle, men en skoles ledelse vil nærmest til enhver tid og i enhver sak ha langt flere hensyn å ta enn det FAU vil ha. Personalbehandling og budsjetter er de mest opplagte, men det finnes mange flere. Ved å gi FAU-ene ved norske skoler større makt, bedre innsynsrett i skolens styre og stell, samt økt innflytelse på de beslutninger som tas, vil det kunne bli enklere for foreldre med barn som har det vanskelig å få gjort noe med situasjonen. FAUs rolle som advokat for barn og foreldre ved skolen bør aksentueres, forsterkes og ytterligere formaliseres.
Det finnes gode skoler, dårlige skoler og mange der i midten. Det finnes utmerkede rektorer, elendige rektorer og mange middelhavsfarere, i skoleverket som alle andre steder. Slik er det, og slik vil det alltid være. For å sikre barna våre der systemet altfor ofte svikter dem, er det viktig at vi som kjenner dem best blir deres garantister mot en uverdig skolehverdag. Evidensbaserte antimobbeprogrammer er vel og bra. Tiltak som elevmegling og trivselsledere likeså. De stygge tallene referert ovenfor viser likevel med all tydelighet at det ikke er tilstrekkelig med slike tiltak; vi har prøvd for lenge uten å lykkes. Flere voksne må rett og slett inn i kampen. Både for våre egne barn, og for andres.
For er det noe jeg bombastisk og fullstendig uvitenskapelig vil påstå: Hadde noen i skoleverket virkelig lånt øre til 13 år gamle Odins foreldre, hadde guttens liv sett ganske annerledes ut. For ham er det for sent, men det er fortsatt 75.000 unger der ute vi kan og må hjelpe. Det hadde både Odin og familien hans fortjent.