21-07-2016

For noen starter sommeren 23. juli

Hvert år heves skuldrene gradvis fram mot dagen i dag. I morgen er det lettere. Da starter sommeren.

22. juli 2011 var jeg på jobb i Dagsavisen. Det er en dag jeg aldri glemmer. Den samme dagen var Marit Østli Trønnes i vårt felles sommerparadis. Den dagen var så uendelig mye verre for henne enn for de fleste av oss andre. Marit glemmer aldri følelsen av da hun forlot sommerparadiset i all hast. Hun hadde to døtre på Utøya den dagen. Cathrine kom hjem hardt skadet. Elisabeth kom ikke levende fra øya.

For tre dager siden satt vi sammen og snakket om den forferdelige dagen for fem år siden. Vi omgås daglig om sommeren. For noen uker siden var Marits yngste datter og vår eldste sammen på rideleir. Det føles nært. Vi diskuterte Dagsavisens planlagte 22. juli-dekning. Jeg skjønner at det er vondt at det skrives om det som skjedde, men vi er enige om at det er viktig at vi ikke glemmer. Historier som den vi bringer i Dagsavisen i dag om familien Lund Schjetne må fortelles. Mange føler seg forlatt med sorgen, og den forandrer karakter - år for år og dag for dag. For at alle skal forstå det, må vi fortelle historier.

Derfor kommer vi i Dagsavisen til å lage spesielle, og litt vanskelige, aviser 22. juli. Det er en dag for sterke følelser, og det er vår jobb å skildre følelsene og finne de mange nyhetspoengene som alltid vil følge denne dagen. Ikke for å selge aviser, men for å bidra til at vi alltid skal huske både dem vi mistet og de mange som sitter igjen, overlevende og pårørende. Og for at vi og oppvoksende generasjoner skal forstå det farlige hatets grufulle konsekvenser.

Marit har en av de sterkeste historiene. Hun var en av de etterlatte foreldrene i de forferdelige kveldstimene for fem år siden, men hun var også en av de foreldrene som hadde en overlevende å våke over på sykehus. Hele historien håper jeg hun selv skal få fortelle skikkelig når hun er klar for det. Hun har snakket i bruddstykker i offentligheten. Det har også eldstedatteren Cathrine. Deres historie endres gradvis. For oss som observerer fra utsiden, ser det ut som at det går framover. Musikkgleden har gått igjen i tre generasjoner i familien Trønnes. Men mens den har bydd på friminutt fra sorgen hele veien for Marit, tok det fire år før Cathrine skjønte at hun kunne synge uten Elisabeth.

I morgen skal Cathrine opptre i vårt sommerparadis. Det kommer til å bli stinn brakke, og vi kommer til å ha det gøy. For det er lov å ha det gøy. Også det er det vanskelig å forstå de første ukene, ja, kanskje de første årene etter at tragedien rammer. Marit forteller at sommeren fram til 22. juli alltid er full av vond spenning. Skuldrene blir bare høyere og høyere. Etterpå føles det som en stor lettelse. Skuldrene senkes. Derfor er hun sikker på at 23. juli kommer til å bli en fin dag. Og det er blitt lettere med årene.

Også fra utsiden kan jeg se at det begynner å bli flere og flere gode dager i familien Trønnes. Det betyr ikke at savnet er mindre eller at minnene forsvinner, men livet går videre på en annen måte enn det ville gjort uten den ufattelige dagen for fem år siden. For andre er det annerledes. Det må vi forstå og respektere. I dagens avis kan vi lese om panikkangsten som meldte seg for Roy Lund Schjetne da gjerningsmannen stevnet staten for brudd på menneskerettigheter. Kona sliter med Nav-systemet. Etter fem år er noe blitt vanskeligere, ikke lettere.

Hvor mange ble direkte og indirekte påvirket av 22. juli? Jeg tror det påvirket oss alle. Dem som ikke har historier som familien Trønnes i Halden eller Lund Schjetne på Eidsvoll, vil imidlertid glemme raskere. Da risikerer vi å glemme å gi dem som trenger det en klem og Nav-systemet kan svikte dem som fortsatt behøver hjelp. Kanskje vil noen ikke forstå hvor ekstra skremmende det er for dem når terroren rammer gang på gang, slik vi har vært vitne til akkurat denne sommeren? Marit viser meg en sms fra Cathrine etter de siste hendelsene i Frankrike og Tyrkia. Trygghetsfølelsen rives opp igjen.

Mange av oss har minner og bilder på netthinnen fra forferdelige timer for fem år siden, men våre opplevelser blir ubetydelige i møte med menneskene som ble hardest rammet. Likevel forteller jeg Marit at jeg skvetter når det smeller i Oslo, der jeg sto rundt 100 meter unna bomben og så glassvinduene eksplodere foran ansiktet mitt for fem år siden, men ikke hvis det skulle komme tordenvær i vårt sommerparadis. Det føles veldig lite, målt mot det tapet hun har lidt. Men det åpner for at hun forteller selv om hvordan bilturen hjem til Halden fra sommerparadiset kan gi henne en vond følelse. Ikke hvis hun kjører selv, for det gjorde hun ikke den kvelden for fem år siden, men hvis hun sitter på.

Vi snakker videre. Jeg forteller Marit at akkurat 22. juli-avisa har vært veldig spesiell å lage, og jeg har følt at jeg må være på jobb og i Oslo. I år har jeg likevel, nærmest uten å tenke over det, tatt ferie disse dagene. Som et resultat svinger samtalen tilbake til familien Trønnes som lenge ikke var klare for å se datteren Elisabeths navn på minnesmerkene. I år er de det. Det tok fem år. For andre tok det kortere tid. Men sorgen og bearbeidelsen er individuell.

Livet går videre. Det tar den tiden det tar. Men samtalen om 22. juli kan aldri ta slutt.

eirik.lysholm@dagsavisen.no


22. juli utøya terror pårørende auf arbeiderpartiet

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!