Vis bildetekst
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

07-03-2018

For mye, for tidlig

Alle som har møtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige. Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige.

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femåringene eller de 32 seksåringene man har ansvaret for, er forskjellige.Hvorfor er vi da på vei inn i et "kunnskapssamfunn," og som ser ut til å tro at alle er like?

Hvor oppsto tanken om at hver gang noe ser ut til å være litt for mye for en aldersgruppe, så er løsninga å bare presse på med mer av det samme?

Se for deg at arbeidsplassen din er et 70 kvm stort rom. Der inne er dere 28 stykker som har hver deres arbeidspult. 

Har du ikke spist frokost, synd for deg. Spising foregår til samme tidspunkt hver dag, og på pulten din kan du kun ha det du har fått beskjed om at du skal ha der. Du får ikke gå fra plassen din uten tillatelse. Vil du si noe, eller lurer på noe, må du vente på hjelp fra lederen i rommet. Lederen er den som har ansvaret for alle henvendelser fra samtlige 28 i rommet.

 Du får utdelt et ark og begynner å tegne en ildsprutende drage som skal fjerne all snøen så du kan sykle på gata igjen. Den blir ganske kul, og du vil vise den til han som sitter tre plasser bortenfor deg. Du har blitt litt kjent med han, og han har tidligere vært interessert i drager han også. Kanskje dere kunne gjort et prosjekt sammen om ildsprutende drager som mulig løsning på høye brøytekanter?

Nei. Du kan ikke gå bort dit. Dere kan ikke snakke om drager nå. Arket skulle ikke brukes til å tegne på. Arket skulle brukes til å øve på å noen matematiske formler. Det har linjer, og linjene skal hjelpe deg til å skrive tallet på riktig sted. Og nå var det kun blyant du skulle bruke, ikke den oransje ildsprutefargen.

Etterpå skal dere få snakke litt sammen, da skal dere nemlig arbeide med målene samle, sortere, notere, illustrere data med tellestreker, tabeller og søylediagram og samtale om prosessen og hva illustrasjonene forteller om datamaterialet.

Endelig pause. Dere har et par pauser i løpet av dagen, og i pausen er målet jeg går til venstre i gangen og holder armer og ben for meg selv. Du skjønner ikke helt hva greia med dette er. Beina må du jo gå med, og hvorfor er det ikke lov til å røre på armene? Det er ikke dette du har lyst til å tenke på i pausen.

For noen måneder siden arbeidet du et annet sted. Der fikk du røre på deg, snakke med andre, være ute noen timer om dagen, være på forskjellige rom og bruke tid på det du liker og kjenner at du er god på.

Problemet ditt nå, er at du er seks år.

Du går på skolen. Du må være inne på samme rom store deler av dagen, og det som skal skje der er bestemt av noen andre. Du må lære det samme som de andre, og dere må alle lære det til samme tidspunkt. Etter dagen der er over, skal du repetere hjemme.

I 20 år har seksåringers hverdag og lek vært underlagt politisk styring. I 20 år har lek og utetid stadig blitt fratatt barn helt ned i femårsalder. Et politisk flertall har stadig presset mer inn i de yngstes hverdag.

Det er for mye, for tidlig.

Det som skulle være et mykt overgangsår preget av barnehagepedagogikk og lek, er i dag et år stappfullt av undervisning, læringsmål og kartlegginger. Alt flyttes bare nedover. Og siste nytt er at det som for noen år siden var tiltenkt seksåringene nå selvsagt foreslås for femåringer i barnehagen, slik at de skal være skoleklare. Agderprosjektet produserer i disse dager et opplegg med lekende læring av realfag i barnehagen. Læring to timer om dagen, fire dager i uken, i barnehagen.

Det er lett å gjennomskue at dette bare er det samme, om igjen: Læringa forsøkes flyttet nedover.

Heldigvis er det nå flertall på stortinget for å evaluere seksårsreformen. På tide. Barn har nemlig sagt ifra i flere år allerede. Dagens skole passer ikke for mange av dem, og arbeidsforholdene er mange steder under enhver kritikk.

Hvor vanskelig er det å se at løsninga er det motsatte av å stadig flytte læringa nedover? At løsninga ikke er å stadig kutte ned i tid til lek.

Alle som har møtt eller snakket med mer enn ett barn, vet at barn er forskjellige. Alle som er foreldre til mer enn ett barn, vet at barna deres er forskjellige.

Alle som jobber i barnehage og skole vet at alle de 18 femåringene eller de 32 seksåringene man har ansvaret for, er forskjellige. 

Hvorfor er vi da på vei inn i et "kunnskapssamfunn," og som ser ut til å tro at alle er like?

At alle liker de samme lekene, lærer likt, har like interesser, blir motivert på lik måte, trenger like mye -eller lite hjelp og veiledning, og har behov for nøyaktig det samme av de rundt seg.

Og hvor oppsto tanken om at hver gang noe ser ut til å være litt for mye for en aldersgruppe, så er løsninga å bare presse på med mer av det samme?

Alle læringsmålene og hastigheten barn forventes å tilegne seg kunnskap på i dag, kan umulig skape motivasjon og læringslyst. En evaluering av seksårsreformen kan være muligheten til å løfte leken inn igjen i skolen, og til å endelig ta de yngste barna i skolen på alvor. Det er vi i voksenverdenen forpliktet til, for barns rett til medvirkning er gjort gjeldende som lov her i landet. På tide å begynne praktiseringa av loven også.


Nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!