Enorm katastrofe
Opprøret som brøt ut mot den syriske diktatoren Bashar al-Assad i 2011 utviklet seg raskt til å bli en borgerkrig som har ført til en flyktningekatastrofe av ekstreme proporsjoner. Totalt anslås det at 2.1 millioner syrere har flyktet ut av landet og at over 4 millioner er internt fordrevne. Det er totalt flere syriske flyktninger enn det bor mennesker i Norge. Dette betyr at den syriske konflikten har skapt en av de største flyktningebølgene de siste tiårene.
Svaret fra vesten har vært at den beste måten å hjelpe disse flyktningene på er å hjelpe dem i deres nærområder. Det er en selvfølgelighet, men nærområdene er nå fylt opp, og mer enn det. La oss se på hvordan nærområdene har utført sitt ansvar.
Jordan
Kongeriket Jordan har til nå tatt imot cirka 550.000 syriske flyktninger. Altså en folkemengde omtrent tilsvarende Oslos befolkning. Allerede før den syriske borgerkrigen startet inneholdt kongeriket store flyktningebefolkninger – både palestinske og irakiske. Likevel har Jordan åpnet sine grenser for syrerne. Kongeriket er omtrent en fjerdedel av Norges størrelse og det har en økonomi som plasserer landet på 149. plass i verden i GDP per capita. Gjennomsnittsinntekten er på omtrent 6100 dollar per år. Det er særs lite.
Libanon
Libanon er i praksis Syrias nærmeste nabo. Konflikten i Syria «renner» over inn i Libanon, og samfunnet som har en rekke latente konflikter havner under stadig kraftigere press når krigen herjer i Syria. Libanon har også en stor flyktningebefolkning fra før. Likevel har Libanon tatt imot rundt 800.000 syriske flyktninger. Libanon er omtrent like stort som Rogaland fylke og har en befolkning som er omtrent det samme som Norges. Libanon er riktignok rikere enn Jordan, plassert på 84. plass i verden med en gjennomsnittsinntekt på 16000 dollar per år. Det er heller ikke mye å skryte av.
Irak
I Irak har volden igjen økt de siste månedene og den politiske situasjonen er ennå ikke stabil, ti år etter USAs invasjon i 2003. På tross av dette har Irak tatt imot nesten 200.000 syriske flyktninger. Irak er riktignok både stort og besitter en enorm oljerikdom, men denne oljerikdommen er fortsatt ikke noe som har kommet landet til gode. Irak ligger på en begredelig 141. plass i verden med et GDP per capita på 7200 dollar.
Tyrkia
Tyrkia er bedre stilt enn de andre landene. Det har riktignok en lavere gjennomsnitts GDP enn Libanon (15200 dollar, 90. plass globalt), men landet er større og har en mer stabil politisk situasjon. Det har også en stor økonomisk vekst. At landet har tatt imot over 500.000 syriske flyktninger er fortsatt helt ekstremt.
Norges ansvar
At disse landene til sammen har tatt imot over 2 millioner flyktninger er en bragd. Det skaper enorme økonomiske, politiske og samfunnsmessige ringvirkninger. De aller fleste av negativ art. Landenes mottakskapasitet er sprengt, og vel så det. Det internasjonal samfunn har ikke maktet å stille opp med tilstrekkelig bistand og konflikten i Syria ser ikke ut til å ta slutt.
Det er i denne situasjonen at Norge valgte å tilby seg å ta imot tusen syriske flyktninger. Det er viktig og riktig at Norge tar på seg sin del av ansvaret. Dessverre er tusen altfor lite. Det er i praksis kun en symbolsk mengde som er så liten at den er for en fornærmelse å regne. Norge ligger på verdenstoppen i velstand – på 9. plass, med en GDP per capita på 55900 dollar. Det er altså tre og en halv gang så mye som Libanon, det rikeste av de ovennevnte statene. Det er ni ganger høyere enn Jordan. En slik velstand forplikter.
På tross av dette ville altså ikke den rødgrønne regjering strekke seg lenger enn å tilby plass til mer enn tusen syrere. Det var langt under et humant lavmål. Jeg trodde ikke det var mulig å senke dette ytterligere.
Den nye norske regjeringen har nå lagt fram sitt alternative statsbudsjett. Der kommer det fram at Høyre og Frp synes tusen syrere er for mye. Nå skal det kuttes ned til halvparten – fra tusen til fem hundre. Samtidig skal det gis skattelette til rike nordmenn. Det er smålighet på sitt verste.
Norge har et moralsk ansvar for å ta sin del av de syriske flyktningene. Fem hundre er langt under det minste man kan kreve. Det er derfor lov å håpe at Venstre og Krf, den såkalt konstruktive opposisjonen, vil kreve at man opprettholder tusen som et absolutt minimum. Begge disse to er partier som har kritisert den forrige regjeringen for å ha ført en inhuman asylpolitikk. Nå er det viktig at de bruker sin politiske makt ovenfor den blå-blå regjering for å hjelpe den norske asylpolitikken opp på et anstendig nivå.