Det klart mest spennende sideplottet i høstens politiske drama har vært Aftenpostens pågående avsløringer av stortingspolitikernes elleville festing og pengesløsing. Parallelt med KrFs skjebnevalg, abortdebatten og Erna Solbergs nesten-avgang på objektsikringssaken, har vi fått høre stadig nye og stadig mer utrolige nyheter om en pengebruk som opplagt ikke tåler dagens lys – og om politikere som gjør det de kan for å holde de pinlige opplysningene i mørke.
I går var Mazyar Keshvari tilbake på Stortinget. Frp-toppen har vært sykmeldt etter at omfattende triksing med reiseregninger ble avslørt. Aftenpostens journalister kunne blant annet dokumentere at Keshvari befant seg i stortingssalen samtidig som han påsto at han var på turer rundt omkring i landet. På den måten har han krevd godtgjørelse på minst 36.000 kroner for reiser han aldri har tatt. Anslaget er svært konservativt. Keshvari hevdet at han hadde vært på møter i flere Frp-lokallag der de lokale lederne ikke kjenner til det påståtte besøket. For slike reiser har han krevd ytterligere 116.000 kroner.
Dagsavisen mener: Grovt tillitsbrudd av Keshvari
Keshvari sa i går at handlingene kan forklares med helseproblemer han ikke vil gå nærmere inn på. «Jeg vil be min familie, kolleger, Stortinget som institusjon og det norske folk om unnskyldning for at jeg i en svært krevende og vanskelig periode i mitt liv har begått feil og handlet galt. Dette er noe jeg er veldig lei meg for, angrer dypt på og beklager på det sterkeste», sa han i en pressemelding. Ydmykheten er absolutt på sin plass. Men den er neppe tilstrekkelig. Keshvari er siktet for grovt bedrageri. Etterforskningen pågår fortsatt.
Det er høyst tvilsomt om dette jukset hadde blitt oppdaget hvis ikke Aftenposten hadde tatt seg bryet med å gå gjennom mer enn 19.000 av stortingsrepresentantenes reiseregninger. Systemet når det gjelder innenlandsreiser baserer seg på tillit, og det har ikke vært noen krav til dokumentasjon. Regningene skal fortsatt ikke attesteres. Representantene står til ansvar overfor velgerne og har ingen andre overordnede, har stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen forklart. Dette er et ekko av forklaringene som kom da Dagsavisen avslørte omfattende juks med stortingspensjonene. Også den gangen viste det seg at den gullkantede ordningen baserte seg på tillit og egenrapportering. Slik er det ikke lenger.
Til sammen har stortingsrepresentantene bevilget 862 millioner kroner til sine egne partigrupper de siste fem årene. Pengene er brukt til blant annet reiser og fester. For eksempel har Arbeiderpartiet hygget seg på Plaza, Grims Grenka og Continental. Regjeringspartiene Høyre, Frp og Venstre har arrangert en eksklusiv fest på taket til Steen og Strøm, et av Oslos dyreste festlokaler. Frps stortingsgruppe er i en særklasse. De har brukt hele 26.900 kroner per person på festing. Reglene for vanlige statsansatte slår fast at maksbeløpet er 467 kroner i året, altså en femtisjuendedel. Saken har fått flere til peke på at Frp neppe er partiet for folk flest, men for flott fest.
[ Fest? Fordi vi fortjener det! ]
Til sammen tegner Aftenpostens artikler et bilde av en ukultur der politikerne har mistet begrep om det ansvaret som følger med når man bruker fellesskapets penger. Det ser heller ikke særlig pent ut når et miljø som vedtar strenge regler for alle andre, er så mye mer hyggelig og sjenerøst med seg selv.
En viktig motgift mot denne type atferd, er åpenhet. Innsyn og offentlighet er to anerkjente midler mot kameraderi, korrupsjon, maktmisbruk og grådige innhogg i offentlige finanser. Det burde vært i partienes egen interesse å legge alle kortene på bordet nettopp for å hindre at ukulturen fortsetter å utvikle seg. Det har MDG, SV, KrF, Rødt og Venstre forstått.
Men verken de to regjeringspartiene Høyre og Frp, eller de to største opposisjonspartiene Ap og Sp vil gi mer detaljert innsyn i sine regnskaper. Det er et ufattelig lite gjennomtenkt standpunkt. For det første gjør det at mistankene om at noe ikke er som det skal være, blir styrket. For det andre hindrer det en sunn debatt og korreksjon. For det tredje svekker det tilliten til de fire partiene og det politiske systemet.
Det er godt mulig at partiene som ikke vil gi innsyn hindrer noen ubehagelige avsløringer eller skandaler. Det er fullt forståelig at det er fristende å tenke slik. Men en kortsiktig gevinst, målt i færre ubehagelige saker, bør ikke trumfe en langsiktig kostnad, målt i lavere tillit.
Det er selvfølgelig ekstra deprimerende at det er de fire aller største partiene, og de to partiene som kaller seg styringspartier og som kappes om hvem av dem som er best egnet til å styre landet vårt på en strategisk og ansvarlig måte, som prioriterer på denne måten.
Rett over jul skal Stortinget ta stilling til et forslag fra MDG. Blir det vedtatt, vil de folkevalgte pålegge seg selv mer åpenhet om egen pengebruk i framtida. Men verken Ap, Sp, Frp eller Høyre har tatt stilling til forslaget ennå. Vi får håpe representantene fra disse partiene kommer seg hjem til jul og i løpet av ferien treffer noen vanlige folk som kan forklare dem – på en enkel og forståelig måte – at de må ta seg sammen.