Debatt

Folk vil være sjef i eget liv

Å ta Brukerstyrt personlig assistanse ut av helse- og omsorgsloven kan slå feil ut.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ organisering av det loven omtaler som «personlig assistanse». BPA er evaluert som svært vellykka, blant annet fordi bruker i større grad selv kan velge hvem som skal yte assistanse og hva som skal gjøres når. Det er noe annet enn å få hjelp fra nærstående eller mer tradisjonelle hjemmetjenester fra kommunen, ofte organisert som tjenester «i bil» eller «bemannet bolig». BPA gir folk en frihet som er i tråd med målene Norge har forpliktet seg til å nå, gjennom ratifiseringen av FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i 2013.

Det sies imidlertid at landets kommuner ikke følger opp intensjonene med BPA godt nok. Kritikken går på at for få får BPA og det gis for få assistansetimer, og da særlig til fritid og samfunnsdeltakelse. Flere rapporter viser til at rettighetsfestingen av BPA i 2015 er en betinget suksess. At flere nå tar til orde for at BPA skal ut av den kommunale helse- og omsorgslovgivingen og inn i folketrygdloven, er et kraftig varsko til lovgiver. Men er det lovendring vi trenger?

Vi mener at flere av forholdene rapportene belyser kan bedres med enkle virkemidler innenfor gjeldende lov. Det mangler kompetanse om BPA og felles forventninger til hvem som skal ha denne formen for organisering av personlig assistanse. For å unngå omkamper og uro, bør de som roper om lovendring definere klart hvem de mener skal få BPA i framtida; bare de som har BPA i dag (litt over 3000 personer) eller alle de som har behov for personlig assistanse, men som har tradisjonell tjenesteorganisering (ca. 300.000 personer, bl.a. eldre)? BPA er i dagens lov både en rettighet for alle etter forvaltningens skjønn (fra 2000), og en absolutt rettighet for noen få etter «rettighetsbestemmelsen» (fra 2015). Dersom vi ønsker likestilling og deltakelse for alle, bør vi fokusere på videreutvikling av gode tjenester for dem som ikke har, kan eller vil ha BPA. Å flytte BPA «ut av helse» mener vi kan ha uheldige konsekvenser for dem som trenger både personlig assistanse og helsehjelp – nærmere halvparten av de 3000 som nå har BPA. Hva med personer som ikke kan utføre brukerstyring selv, som trenger veiledning og støtte for å leve et godt liv – skal de fortsatt få rett til BPA i framtida, eller skal de få tradisjonelle tjenester?

Mer likestilling med BPA i helse- og omsorgstjenestene

BPA inspirerer til både brukerstyring og økt brukermedvirkning, og det er positivt. Samtidig er dessverre BPA fortsatt i mange kommuner alternativet. Det er ikke nok fokus på at folk ønsker å være sjefer i egne liv, enten de har brukerstyrte tjenester eller tradisjonelle tjenester med brukermedvirkning. Kompetansen om brukerstyrte tjenester, tildelingspraksis og kultur i helse- og omsorgstjenesten trenger et løft, men det hjelper ikke å løfte BPA «ut av helse». Vi jobber i dag med å skrive en bok om BPA. «BPA for alle?» er arbeidstittelen. Den må vi kanskje endre til «BPA for eliten?», dersom forslaget om å flytte BPA til folketrygdloven får gjennomslag hos lovgiver.

Vi som gir opplæring i BPA møter både saksbehandlere, brukere/arbeidsledere og assistenter. Selv om saksbehandlerne har god kompetanse, hjelper det ikke om kulturen ellers i kommunen er for tradisjonsbundet. Gapet mellom BPA og andre tjenester er i dag så stort at det er vanskelig å tildele tjenester på likt grunnlag til alle som trenger personlig assistanse. Uten ressurser til utvikling av tjenester som fyller dette gapet – som nærmer seg BPA – kan vi glemme å likestille alle mennesker med behov for assistanse. Det trengs utvikling av gode, individuelle tjenesteorganiseringer, med små team av assistenter og mye brukermedvirkning! Det er nødvendig å sikre rett til samfunnsdeltakelse for alle, ikke bare for dem som mestrer rollen som arbeidsleder i en BPA-ordning.

Vi mener ledelsen og samarbeidende enheter i kommunene bør ha samme forståelse og verdier som de som jobber med BPA. På den måten kan kommunene bli bedre i all tjenesteyting. Vi mener BPA må forstås som noe mer enn bare et alternativ til vanlige hjemmetjenester. Da må BPA gjøres til noe mer enn «saksbehandlers sak». Ideologien bak kan med hell implementeres i større grad i hele kommunen!

Kompetanse- og veiledningsløft

Under en interpellasjon på Stortinget 1. juni, sa Tore Hagebakken (A) at det blir vanskelig å sikre likebehandling uten å styrke den statlige styringen med kommunene når det gjelder BPA. Det er vi ikke enige i! Det er fortsatt mye å hente på å styrke kompetansen i kommunene, særlig dersom alle kommunene har lik mulighet til kompetanseheving. Gjennom å styrke kommunenes kompetanse vil veiledningen til personer med assistansebehov bli bedre. Mye tyder nemlig på at veiledningsplikten i kommunene ikke er godt nok ivaretatt når så få har søkt om og fått BPA etter «rettighetsfestingen». God opplæring av saksbehandlere, arbeidsledere og assistenter er selvfølgelig noe som koster, og det bør derfor vurderes å gjeninnføre øremerkede tilskudd til dette, slik vi hadde før.

Det er også nødvendig med en felles kompetanseplattform. I dag er det full forvirring om hva BPA er og kan være, fordi mange av debattantene ikke skiller mellom gjeldende rett, politiske agendaer og valgflesk, markedsføringstiltak fra privat sektor og interesseorganisasjonenes ønsker, mål og ideologier. Å arbeide med kompetanseheving i et slikt landskap er mildt sagt krevende.

Bedre regulering av assistanse til samfunnsdeltakelse?

Mange rapporterer om at det gis for få timer til fritidsaktiviteter og samfunnsdeltakelse, og at det er vanskelig for funksjonshemmede å delta i samfunnet på lik linje med andre. Grensene mellom helse- og omsorgstjenestelovens regler om personlig assistanse i dagliglivet, opplæringslovas regler om assistanse til skole og utdanning og Navs ansvar for funksjonsassistanse i arbeidslivet er uklare. Hvis det er ønskelig med nye lovregler, er særlig opplæringslovas regulering av rett til assistanse til høyere utdanning noe å ta tak i.

Mer fra: Debatt