Kultur

FN-vedtak lettere etter våpenavtalen?

Etter at den nye våpenhandelsavtalen ble vedtatt forrige uke på tross av at Nord-Korea, Iran og Syria forsøkte å blokkere, kan det bli vanskeligere for enkeltland å legge ned veto i FN-forhandlinger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I årevis har flere viktige forhandlinger i FN om fred, stabilitet og nedrustning stått i stampe fordi enkeltland har kunnet legge ned veto. Dermed har de minst ambisiøse landene kunnet blokkere for internasjonale avtaler som flertallet har ønsket og verden sårt trenger. Med andre ord: De som vil minst har fått bestemme mest.

Dette var nær ved å bli skjebnen til den internasjonale avtalen som regulerer handelen med konvensjonelle våpen, Arms Trade Treaty. Syria, Iran og Nord-Korea – undertrykkende land som har våpenembargoer mot seg – forsøkte under FN-forhandlingene i påsken å blokkere flertallet av land som i årevis hadde arbeidet med å forhandle frem våpenhandelsavtalen. De lyktes ikke med å diktere resten av verden: Avtalen ble vedtatt med overveldende flertall i FNs Generalforsamling 2. april. Hele 154 land stemte for, 23 avsto, og kun de tre landene stemte imot. Hva skjedde?

Fram til nå har den internasjonale våpenhandelen vært ute av kontroll. Handelen med bananer og de fleste andre varer er i dag regulert. Handelen med maskingevær og andre konvensjonelle våpen som tar livet av et menneske hvert minutt har derimot ikke vært globalt regulert. Det finnes i dag et lappeteppe av ulike nasjonale og regionale våpenhandelsreguleringer, med farlige smutthull som gjør at våpen som starter på det lovlige markedet ender hos krigsforbrytere, kriminelle og undertrykkere.

Da den internasjonale Control Arms-kampanjen for en Arms Trade Treaty ble lansert for ti år siden med Amnesty og den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam i spissen og senere med norske Forum for utvikling og miljø i styret, avfeide mange det som urealistisk. –Glem det! sa mange som mente at staters egeninteresser og hensyn til nasjonal sikkerhet ville trumfe andre hensyn.

Imidlertid erkjente stadig flere land at våpenhandel uten global kontroll er for farlig. Forslaget om en våpenhandelsavtale fikk etter hvert vind i seilene i FN, og i 2009 stemte flertallet av landene for å starte forhandlinger. Kun Zimbabwe stemte imot, etter at USAs president Obama brøt med linjen til president Bush.

Men prisen var høy: USA, verdens største våpenprodusent, insisterte på at forhandlingene skulle være basert på konsensus. USA sa de ønsket å kunne nedlegge veto dersom avtalen ikke ble sterk nok. Mange land inkludert Norge protesterte. Man fryktet at avtalen ville være et utvannet minste felles multiplum av enighet, eller aldri se dagens lys, dersom et hvilket som helst land skulle kunne sette foten ned. Hva konsensus egentlig innebar var det heller ikke konsensus om, men USA fikk viljen sin.

Skuffelsen var stor i juli i fjor da forhandlingene strandet etter at USA på tampen ba om mer tid og ble etterfulgt av andre land. Det ble vedtatt at en siste forhandlingsrunde skulle finne sted i mars 2013 for å forsøke å redde avtalen. Der ble konsensus igjen brutt, 28. mars, ved at Nord-Korea, Syria og Iran blokkerte og Russland sa at alle land må være enige for at avtalen skal kunne bli vedtatt. Dette kunne vært enden på visa.

Stemningen laber blant diplomatene vi i Control Arms møtte iFNs Generalforsamlings komité for nedrustning og internasjonal sikkerhet i oktober i fjor. Selv de mest ambisiøse landene sa de fryktet at konsensusforhandlinger i mars var sluttpunktet. Det eneste som lå på bordet var et resolusjonsutkast fra Storbritannia som ikke åpnet for avstemning om våpenhandelsavtalen.

En plan B var nødvendig. Jurister i Control Arms hadde gått nøye gjennom prosedyrereglene for en rekke andre FN-forhandlinger. Det beste eksemplet var den såkalte prøvestansavtalen (CTBT), en avtale som forbyr atomprøvesprengninger. Der brøt India konsensus, men en FN-resolusjon gjorde at CTBT-avtalen likevel ble vedtatt etter avstemning i FNs Generalforsamling. Med referanse til prøvestansavtalen foreslo Control Arms sammen med Norge og andre progressive stater en alternativ resolusjon der en Arms Trade Treaty-tekst kunne vedtas med 2/3 flertall i FNs generalforsamling dersom konsensus ble brutt.

Resolusjonsforslaget ble vedtatt. Dermed var det ikke mulig for Nord-Korea, Iran og Syria å holde verden som gissel. Et overveldende flertall stemte for Arms Trade Treaty forrige uke.

Avtalen har sine svakheter, men er likevel et viktig skritt mot en tryggere verden. Nå kan det bli vanskeligere for skruppelløse regimer, militser, våpenhandlere og kriminelle å få tak i våpen.

I likhet med FN-konvensjonene som forbyr landminer og klasevåpen ble også våpenhandelsavtalen drevet fram av progressive land som Norge som har lyttet til organisasjoner, eksperter og voldsofre som kjenner lidelsene og ødeleggelsene slike våpen har påført mennesker og samfunn. Dersom våpenhandelsavtalen blir effektivt implementert vil den bremse den ukontrollerte våpenflommen og beskytte liv. Her bør Norge, som er en betydelig våpeneksportør, fortsette å lede an.

Med våpenhandelsavtalen samt prøvestansavtalen som presedens vil man også i fremtiden lettere kunne finne en vei ut av andre dysfunksjonelle forhandlinger som står i stampe. Forhandlingene vil rett og slett kunne bli mer demokratiske. Da blir det ikke like lett for sinkene å bestemme farten.


Borghild Tønnessen-Krokan er seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø (et nettverk av 54 norske organisasjoner) og har fulgt forhandlingene om Arms Trade Treaty tett fra begynnelsen. Hun er styremedlem i Control Arms, en koalisjon av organisasjoner fra over 100 land som i fjor ble Nobelprisnominert for å ha initiert og drevet fram Arms Trade Treaty-forhandlingene i FN.

Mer fra: Kultur