Flyktningenes martyrium

Påsken ble avsluttet med et veggmaleri av den avgåtte justisministeren på korset. Malingen var knapp tørr før det ble overmalt. Men vi rakk å få med oss budskapet til kunstneren.

– Det er komplekst, men mens vi er opptatt av å krangle, mister vi fokuset på større problem som er årsaken til at vi befinner oss i denne situasjonen. Bak Sylvi Listhaug har jeg skrevet noen større overskrifter som bør få større fokus enn henne, sier kunstneren til TV 2.

Det er vanskelig å være uenig. Det er langt mer alvorlige ting å diskutere i verden enn Sylvi Listhaugs vekst og fall, eller hvordan hver og en av oss tolker det. Både som forhenværende integreringsminister og justisminister har det vært hennes oppgave å ta grep i en brytningstid. Det er delte meninger om hvorvidt hun tok fatt i oppgaven, og hvordan. Sikkert er det at hun var en mester i å få all verdens elendighet til å handle om henne selv. Men det er jo faktisk ikke kvinnen fra Sunnmøre det handler om, det handler om så altfor mange andre. Og det er dem denne kommentaren handler om.

Mens Listhaug snakket seg nærmere og nærmere sin egen avgang i Stortinget, befant jeg meg på rundreise i Nord-Uganda. Nord-Uganda har for øyeblikket en av verdens høyeste konsentrasjoner av flyktninger. I en provins, Yumbe, utgjør flyktningene 27 prosent av befolkningen, ifølge FNs høykommissær for flyktninger og ugandiske myndigheter. Dette er nærområder, og det er nærområder som er sterkt preget av å være det. Til sammen er det nå i overkant av 1.4 millioner flyktninger i Uganda. Litt over en million av disse kommer fra Sør-Sudan, men det er også noen hundre tusen som nå kommer fra Den demokratiske republikken Kongo. Alt i alt er 2.4 millioner sørsudanere på flukt i nabolandene. Av dem som er igjen inne i Sør-Sudan trenger sju millioner nå humanitær assistanse. Kanskje kan vi se både sørsudanerne og kongoleserne nå?

Natt til onsdag i forrige uke ble gatekunstverket signert AFK av Sylvi Listhaug i Bergen blitt malt over. Kombinasjonsbilde fra før og etter at kunsten ble malt over. Foto: Emil Weatherhead Breistein/NTB scanpix

På veggen i Bergen, bak den korsfestede, ble Jemen nevnt. Situasjonen i Jemen innehar for øyeblikket den tvilsomme tittelen «verdens verste humanitære krise». Sist uke reiste derfor utenriksminister Ine Eriksen Søreide til Genève i Sveits for å delta på giverlandskonferanse, og med seg hadde hun 170 millioner norske kroner. Det monner litt i en situasjon der åtti prosent av befolkningen, rundt 22 millioner mennesker, trenger hjelp. Jemenittene trenger at vi ser dem nå.

Nærmere egne breddegrader, og med en mer direkte kobling til virket til vår egen forhenværende justisminister, er selvsagt situasjonen i Syria. I overkant av fem millioner mennesker er på flukt utenfor landets grenser. Men inne i Syria regner FNs organisasjoner med at 13 millioner fortsatt trenger hjelp. I nabolandet Irak er tre millioner fortsatt på flukt. Mister vi situasjonen i Midtøsten av syne, så ser vi ikke særlig langt.

Slik kunne vi dessverre fortsatt, vi kunne nevnt situasjonen til rohingyaene i Bangladesh, situasjonen i Nord-Nigeria og Mali. Og Afghanistan, Pakistan og Palestina. Situasjonen både internt i disse landene, og den i nabolandene er selvsagt avgjørende for hvor mange som reiser videre. Enten en justis- og integreringsminister vil det eller ei.

Alle disse situasjonen bidrar til at verden i dag har flere flyktninger enn noen gang siden UNHCRs forgjenger ble opprettet under andre verdenskrig. Det er anslått at det fantes rundt førti millioner flyktninger i Europa i kjølvannet av andre verdenskrig, i dag setter UNHCR tallet til litt over 65 millioner. De fleste er fortsatt internflyktninger, eller på flukt i nabolandene, som sørsudanerne jeg traff i Uganda.

Det vanskelige med millionene, er at vi ikke ser menneskene. Og ser vi ikke menneskene så klarer vi heller ikke å diskutere hvordan vi eventuelt skal forholde oss til dem. Det er en langt mer besnærende historie med en minister som med patos kjemper for sin egen politiske overlevelse fra landets viktigste talerstol, enn en historie om enda en million på flukt, enda noen millioner som må ha hjelp, nå. De forsvinner i mørket bak den avtroppende ministerens korsfestelse. De er jo også mye vanskeligere å gjøre noe med.

Kunstneren traff kanskje ikke helt med det han mener var budskapet, han dro nok en gang blikket vårt mot ministerens innbilte martyrium. Nå som Listhaug er tilbake på Stortinget, veggmaleriet i Bergen er overmalt og vi har en ny justisminister, kan vi løfte blikket nå? Vi blir nok ikke enige om hva vi skal gjøre for å avhjelpe situasjonen med det første, men vi kan i alle fall forsøke å flytte fokuset dit det hele tiden burde ha vært. Det er i alle fall lov å håpe.