Debatt

Flukt og avsky

Opp med hodet, folkens. Dette fikser vi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En gang for lenge, lenge siden stilte en mann til valg i USA under slagordet «Yes, we can». Viljestyrken og framtidstroen som ligger i et sånt uttrykk, later til å ha forduftet. Ikke bare i USA, men også i Europa og Norge. Flyktningkrisen er språklig transformert. Den er nå blitt en ukontrollert tilstrømming av byrder. Den ansvarlige statsråden frykter for sine barns framtid. Et lekket UD-notat framstilles som et endetidstegn. «Det er alarm, på vegne av vanvittig mange» er ikke lenger en litt sliten satire-punch. Det er virkelighetsbildet til store deler av det politiske Norge.

«Migrasjon er en av det 21. århundres megatrender», heter det i det lekkede UD-notatet. Det er ingen utsikter til at folk plutselig skal slutte å flykte fra krig, autoritære regimer eller fattigdom. Mest sannsynlig kommer nye millioner til å legge på flukt til Europa i årene som kommer. Det er virkeligheten. Og virkeligheten har nå engang den egenskapen at den fortsetter å være der, også om man prøver å late som den ikke finnes.

På årskonferansen til den venstreorienterte tankesmia Manifest, som ble arrangert denne uka, sa den svenske politikeren og økonomen Ali Esbati det slik: «Politikken må være realistisk. Den må ha virkeligheten som utgangspunkt, og virkeligheten er at millioner er på flukt. Det er feil å bygge politikk basert på et ønske om at det ikke burde være sånn». Men det er dessverre nettopp det som skjer. Det aller skumleste med dét, er at en urealistisk politikk bygd på frykt og fornektelse, bidrar til å skape og forsterke de problemene man fryktet i utgangspunktet. De alarmistiske dommedagstankene kan bli en selvoppfyllende profeti. Jo mer vi ser på flyktninger som en byrde og en ukontrollert trussel som skaper sammenbrudd og krise, jo større er risikoen for at det er nettopp det som kommer til å skje. Jo mer vi klarer å se flyktningkrisen som noe vi er i stand til å håndtere og menneskene som kommer hit som potensielle ressurser og framtidige bidragsytere, jo større er muligheten for at både våre samfunn og de som kommer hit, kan lykkes.

På en annen årskonferanse, helt på den andre enden av den politiske skalaen, nemlig NHO sin, holdt Nav-direktør Sigrun Vågeng et foredrag om hvordan hun ser for seg at utfordringene kan løses. «Mitt svar er: Ja, det kan vi klare», sa Vågeng, og la til: «Det kom 31.000 flyktninger i 2015. Av dem er 15.000 aktuelle for arbeidsmarkedet. De er motiverte, men jo lenger de venter, jo mer passive blir de». Hennes forslag går ut på å sørge for høy hastighet i behandlingen av søknader, kartlegge kompetansen til flyktningene, legge til rette for hurtig sysselsetting av dem som står nærmest arbeidsmarkedet, endre introduksjonsprogrammet slik at det legges til arbeidsplasser og la folk lære norsk på jobben i stedet for i et klasserom. Blant annet.

Stengte grenser holder millioner fanget i leirer og et håpløst liv. Man skaper ikke gangs mennesker på den måten. En strenghetspolitikk på høygir fører til at de som kommer hit, fortsetter et liv på vent. I stedet for å få tilgang på de tre viktige redskapene de trenger for å starte på nytt i et nytt land. Det er kanskje ikke tilfeldig at det kan forkortes USA, landet som er bygd opp på innvandring: Utdanning, språk, arbeid. Mottakene de sitter i, er i mange tilfeller ikke er særlig bedre enn leirene de flyktet fra. «Er i flyktningleir i Tyrkia, nær grensen til Syria. Imponert over standard. Mye større forhold, men vel så bra som mange mottak i Norge», tvitret UDI-direktør Frode Forfang torsdag ettermiddag. Noen dager tidligere hadde avisen Nordlys skrevet om en rapport fra Vestleiren, et norsk asylmottak drevet av gigantselskapet Hero. I rapporten står det blant annet: «De har på kveldsrunde funnet to familier plassert i et bomberom under et av Sivilforsvarsbyggene. Det er til sammen 8 personer i rommet, kun utstyrt med madrasser på gulvet. Ingen vinduer, og kaldt. I den ene familien er det tre personer; far, mor gravid i 8 mnd. og et barn på 14 mnd., med vannhode og tumor i hjernen. I den andre familien er det 3 barn, og en gravid mor».

Det kommer til å koste mange, mange milliarder kroner å ta imot og integrere de titusener menneskene som kommer til Norge de neste årene. Men hvis pengene brukes riktig, er de en investering og ikke midler som hives ned i et bunnløst hull. Vi vet ikke om Norges neste internasjonale fotballstjerne, fremragende forsker, geniale forfatter eller næringslivsmogul sitter på et gutterom i Bærum, et pikerom i Valdres eller i en leir i Libanon. Men vi vet at det ikke blir rare greiene av livene til folk om vi ikke legger til rette for dem og gidder å gjøre jobben med å bygge dem opp. Det er ikke en sannhet med modifikasjoner som bare gjelder innfødte nordmenn. Den gjelder for alle.

Verden hadde muligens klart seg helt fint uten Apple, Google eller Amazon. Men det kan være greit å huske på at faren til Apple-grunnlegger Steve Jobs het Abdul Fattah Jandali og kom fra Homs i Syria, at Google-grunnlegger Sergey Brin kom som flyktning til USA fra Sovjetunionen som seksåring og at Amazon-grunnlegger Jeff Bezos’ adoptivfar kom til USA som enslig, mindreårig flyktning fra Cuba.

«Dette skal vi få til sammen», avsluttet Sigrun Vågeng sitt foredrag. Hennes innstilling og framgangsmåte er det eneste rasjonelle handlingsalternativet. Å møte en historisk utfordring med å forsøke å stenge den ute, se en annen vei eller å bestemme seg på forhånd for at det kommer til å ende med katastrofe, har aldri vært smart.

Mer fra: Debatt