ALLIERTE: Saudi-Arabias regjerende kronprins Muhammad bin Salman hos president Donald Trump i Det hvite hus i mars 2017. Saudi-Arabia er så viktig i Trumps Midtøsten-strategi at han har valgt å glatte over sprekkdannelsene, men de er der, skriver Sverre Lodgaard. FOTO: NICHOLAS KAMM/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Flaue forsøk på skadebegrensning

Khashoggi-saken har brakt sprekkdannelsene mellom USA og Saudi-Arabia fram i lyset igjen. Kanskje må Donald Trump innse at han satset for mye på feil hest?

Sent omsider har Saudi-Arabia innrømmet at Jamal Khashoggi ble drept på konsulatet i Tyrkia, etter å ha benektet det i flere omganger og på ulike måter. Den siste forklaringen – at det var en slåsskamp som gikk over styr – er heller ikke troverdig. Mest sannsynlig er det en nødløgn for ikke å implisere den regjerende kronprinsen Muhammad bin Salman (MbS) i ugjerningen. Ikke overraskende er Trump tilbøyelig til å tro på den. Han vil begrense skadevirkningene, for han har basert sin Midtøsten-politikk på tett samarbeid med Saudi-Arabia.

Dagsavisens leder: Stans salg til Saudi-Arabia

Det har også tidligere administrasjoner gjort. Obama var ikke udelt begeistret for regimet, men da kong Abdullah døde svingte Obama opp med en historisk sterk delegasjon til begravelsen for å markere kontinuiteten i samarbeidet og det tverrpolitiske grunnlaget for det.

Trump gjorde det enda tettere. Hans første utenlandsreise gikk til Riyadh hvor han ga helhjertet støtte til kongehuset. Det var ikke noen glipe mellom dem. Arabiske penger har gått til Syria og Irak for å begrense den iranske innflytelsen der, Saudi-Arabia er tiltenkt en nøkkelrolle i svigersønn Jared Kushners fredsplan for Israel og palestinerne, og landet er viktig i hardkjøret mot Iran. Washington arbeider for regimeskifte der, om nødvendig med militære midler, med Israel som pådriver og Saudi-Arabia som støttespiller.

Derfor er det om å gjøre å dempe reaksjonene. Nå innrømmes det uunngåelige samtidig som MbS distanseres fra udåden, og den versjonen han ga, framsnakket Trump med det samme. Men saken blir ikke stående der. Lekkasjene fra tyrkisk etterretning tegner et langt dystrere bilde av det inntrufne, og den offisielle rapporten fra Ankara som ventes i dag, tirsdag, kan sparke bein under den saudiske forklaringen. Etterforskningen er politisert på alle hold, og nå er neste trekk opp til Erdogan. Han har sterke kort på hånda og vet å bruke dem.

Saudi-Arabia er så viktig i Trumps Midtøsten-strategi at han har valgt å glatte over sprekkdannelsene, men de er der. De fleste involverte i 9/11 var saudiere, rike whahhabister har støttet Taliban i Afghanistan og Pakistan samt al-Qaeda og IS, og terrorister i Afrika og Sørøst-Asia har fått støtte fra samme hold. USA har rettet baker for smed og beskyldt Iran for å være verdensledende i internasjonal terrorisme, men vet naturligvis at det er Saudi-Arabia som har gjort seg fortjent til en karakteristikken. Videre har USA prøvd å få Saudi-Arabia til å heve boikotten av Qatar – amerikanerne har en stor flybase der – men MbS har nektet. Qatar og Tyrkia støtter Det muslimske brorskapet, som Saudi-Arabia og Egypt definerer som terrorister, og er dessuten hjemland for en relativt uavhengig TV-stasjon, al-Jazeera. Det siste er kanskje det verste. Khashoggi klaget over dette: De som er for forandring, reformer og frihet blir stemplet som brorskapstilhengere. Hans dramatiske død har brakt sprekkdannelsene fram i lyset igjen. Når den har satt så mye i spill er det bl.a. fordi det lå konflikter der fra før.

MbS stiller noen av sine nære medarbeidere til ansvar. Maktstinne ledere kvier seg ikke for å utpeke syndebukker. Det hvite hus har et lønnlig håp om at det roer seg med det, men sterke kritikere i Kongressen og andre steder mener at MbS selv må gå. Han er deres syndebukk, og de snakker som om det er opp til USA (hvilket det antakelig også er). MbS beskytter seg selv, og ledende amerikanere beskytter regimet. Det er skadebegrensning i begge tilfeller. Blir det ikke med det ene må man ty til det andre.

Fortsettelsen er uoversiktlig, og det er ikke sikkert at skadebegrensning er det dekkende perspektivet på det som skjer. Kanskje må den amerikanske Midtøsten-strategien gjennomgås på nytt og revideres. Regimet i Riyadh tåler ikke den belysningen det utsettes for nå, så kanskje må Trump nødtvungent innse at han satset for mye på feil hest? Og at Kushner og MbS – to uerfarne ungdommer i det kompliserte Midtøsten, som har utviklet et nært personlig forhold til hverandre – ikke er noen vellykket kombinasjon.

Kongehuset er hardt ute å kjøre, men stilt overfor trusselen om amerikanske mottiltak har det likevel mye å svare med. Det kan trekke seg fra samtalene med USA om en fredsløsning for Israel og palestinerne og bli mindre samarbeidsvillig i pengebruken andre steder. En liten reduksjon i oljeproduksjonen på toppen av amerikanske sanksjoner mot iransk oljeeksport kan føre oljeprisen rett til værs til stor skade for bl.a. USA og den vestlige verden. Problemet er at det vil ramme upresist og være en gavepakke til erkefienden Iran. Det er ikke bare USA som er sauset inn i et nært samarbeid med Saudi-Arabia, det samme gjelder også andre veien. Og det er USA som er «the fucking superpower here». (Obama etter sitt første møte med Nethanyahu, men da med et spørsmålstegn bak).

Tilfellet Khashoggi viser at det er lettere å identifisere seg med et respektert og sympatisk enkeltindivids skjebne enn med de mange som dør av sult i verdens største humanitære katastrofe i Jemen. Det siste er statistikk, og krig er krig og utkjempes litt her og der hele tida. Dette er det unike i saken. Hadde Jamal visst hvilken oppmerksomhet hans død skulle få, ville han blitt overrasket og vel tilfreds. sl@nupi.no


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!