Da Ole Gunnar Solskjær forrige uke overtok det gamle kontoret til Sir Alex Ferguson, fikk jeg svar på et spørsmål jeg har grunnet på helt siden nevnte Solskjær nesten fikk meg i bråk med den legendariske Manchester United-sjefen.
Jeg har aldri likt Manchester United. Likevel kom jeg meg knapt i seng den kvelden vi ventet på bekreftelsen på at Solskjær skulle bli ny manager i verdens største fotballklubb. Atter en gang var Norge bitt av basillen og hadde kollektiv Solskjær-feber. Det førte tankene mine tilbake til våren 2000 da jeg en periode var fotballkorrespondent for VG i Manchester.
Spesielt husker jeg ei uke som startet med at jeg spilte fotball med David Beckham (helt sant, det finnes bildebevis i VG-arkivet!) og deretter fikk en sjelden anledning til å intervjue han som den gang kanskje var den heteste fotballspilleren i forkant av EM i 2000. Jeg var imidlertid mer opptatt av å spørre Beckham om Ole Gunnar Solskjær enn om ham selv. Siden Beckham villig svarte på mine spørsmål, ble det et fint norskvinklet og noe navlebeskuende oppslag i VG.
Noen dager senere satt jeg og flere norske kolleger foran Alex Ferguson i presserommet på Old Trafford etter at Solskjær hadde scoret to mål i en Premier League-kamp. Jeg mener å huske at manageren denne dagen kom altfor sent til pressekonferansen, og at han underveis viste med hele kroppen at han var oppgitt over dem av oss i rommet som bare stilte spørsmål om klubbens tre norske spillere.
Norske medier var som oftest representert på alle kamper og pressetreff. At det ikke var noen av de andre utenlandske spillerne som brakte med seg et helt eget pressekorps, tror jeg ikke at jeg funderte noe videre over. Etter å ha skrevet mine reportasjer, satte jeg kursen mot leiligheten som VG leide i sentrum av Manchester. På vei inn i leilighetskomplekset gikk jeg i mine egne tanker, og la rett og slett ikke merke til mannen foran meg.
Kanskje smatt jeg inn døra etter ham, jeg husker ikke, men jeg husker at Alex Ferguson snudde seg og stirret rett inn i øynene mine. «You», utbrøt han uten snev av vennlighet i stemmen. Jeg vurderte det dithen at det ville være dumt å benytte muligheten til å stille flere spørsmål om Solskjær, og prøvde i stedet så godt jeg kunne å forklare at jeg slett ikke hadde fulgt etter ham. Sannheten var at jeg bodde i det gigantiske leilighetshuset han også var på vei inn i.
Først og fremst minnes jeg følelsen av å være ganske så flau, men jeg husker også at jeg tenkte litt over om vi nordmenn kanskje er hakket mer opptatt av våre landsmenn enn det som er vanlig i andre land. Svaret fikk vi vel da Manchester United ansatte ny manager forrige uke.
God fredag!