På begynnelsen av 2000-tallet så det ut til at det norske sosialdemokratiets dager var talte. Oppslutningen var rekordlav, og mange arbeidervelgere forsvant til Fremskrittspartiet. Selv var jeg ikke partipolitisk aktiv på den tida, men sett fra mitt ståsted fortonet den partipolitiske venstresidas svar seg som ett av to: 1) Å idiotforklare velgerne som gikk til høyrepopulistene, og å snakke ned til folk som var drittlei av å bli snakket ned til. 2) Å fortape seg i lange, akademiske debatter om hvorvidt arbeiderklassen fantes lenger.
Heldigvis var det også folk med andre tilnærminger. I Arbeiderpartiet spilte blant annet daværende partisekretær Martin Kolberg en viktig rolle for å styrke partiets bånd til fagbevegelsen, etter at mange hadde oppsummert valgnederlaget i 2001 med at båndene burde svekkes. På utsida av partipolitikken var Magnus Marsdals bok «Frp-koden» et viktig bidrag til økt forståelse og mindre fordømmelse. Fagbevegelsen gjorde en stor jobb for å mobilisere rundt saker som betydde noe for folks arbeids- og hverdagsliv, og det rødgrønne prosjektet tok etter hvert form.
Dette bidro til at det norske sosialdemokratiet klarte å snu den trenden som siden har slått store, statsbærende partier over ende i land etter land. I store deler av Europa ble sosialdemokratiet nærmest utrydda i 2017. Det skjedde blant annet i Nederland, i et valg der de to viktigste sakene for velgerne handlet om å sikre alle lik rett til helsetjenester og sosial trygghet, og hvor integrering av flyktninger kom så langt ned som på niende plass.
Noen sosialdemokrater mener valget i Frankrike noen måneder senere var et lys i mørket. Det er ganske uforståelig. I Frankrike tapte sosialistpartiet spektakulært, i et valg der flere valgte å bli hjemme eller stemme blankt enn på 50 år. Nasjonal Front gikk massivt fram, det samme gjorde Jean-Luc Mélenchon og Det opprørske Frankrike. Mannen som vant valget, godt hjulpet av sentrum-høyres kollaps, Emmanuel Macron, forener elitisme og populisme i en «bevegelse» der han har all makt. Han er nå i gang med å sjokkreformere fransk arbeids- og samfunnsliv etter en oppskrift som nylig fikk Dagens Næringsliv til å sammenligne ham med Margaret Thatcher og Gerhard Schröder.
Norge er verken Nederland eller Frankrike. I dagens situasjon er det likevel grunn til å spørre om lærdommene fra 2001 er i ferd med å bli glemt.
Det er bra at det denne uka ble satt en stopper for en statsråd som har blåst liv i farlige konspirasjonsteorier, og som aldri har vært redd for å si ting sånn som de ikke er. Men i tida som kommer vil vi ha en formidabel jobb med å gjenopprette tillit og motarbeide politikerforakt. Vi må komme i dialog med mange av de helt vanlige, oppegående folka som synes Sylvi Listhaug er blitt urettferdig behandla, og som synes pratet om «anstendighet» og «verdighet» oser av klasseforakt og nedlatenhet. Kanskje blir vi også nødt til å knekke FrP-koden på nytt. Denne gangen skal vi ikke bare lære oss hvordan vi forholder oss til velgere som føler seg dypt fremmedgjort fra partipolitikken og den politiske eliten, men også hvordan vi håndterer det faktum at noen av Norges mektigste mennesker klarer å fremstå som underdogs i kamp mot etablissementet.
Jeg tror første bud her er å være selvkritiske, i en situasjon der det kanskje er nærliggende å bli selvtilfredse. Kampen mot grumset som fyrer opp ytre høyre, kan gi en følelse av å ha et formål og av å mobilisere, men hvem er det egentlig som mobiliseres? Menigheten er ikke det samme som grunnfjellet, selv om det nok kan oppleves sånn. I dag står jeg ikke lenger på utsida av partipolitikken, men jeg kjenner og omgås folk som gjør det. For mange av dem fremstår de siste månedene og ukene i norsk politikk som en lang tirade med uinteressant politikerkjekling og personstrid. Etter en høst og vinter som har handlet om stortingspresidenten (to ganger!), om SSB-direktøren, om Carl I. Hagen i Nobelkomiteen, en hel haug med maktmisbrukende mannlige politikere, og deretter Sylvi Listhaug, er det vanskelig å få øye på de politiske sakene som berører folks hverdag direkte.
Jeg tror mange lurer på hvor det er blitt av innholdet i politikken, og om alt vi står igjen med er retoriske vendinger. Den fremmedgjøringen det skaper er et problem, ikke minst for arbeiderbevegelsen. Om vi igjen skal klare å mobilisere på grunnlag av å ha den beste forståelsen av folks hverdagsutfordringer, og de beste løsningene på disse, må vi være representative og ha bredde i laget. Det handler delvis om gjenkjennelse, og delvis om å klare å bygge ned motsetningen mellom folk og elite. Men først og fremst handler det om bærekraften i hele det politiske prosjektet arbeiderbevegelsen hviler på: Innsikten om at et godt samfunn for alle ikke er noe som kommer av seg selv, at folk må være deltakere i politikk- og samfunnsutvikling, ikke bare velgere og tilskuere. Eller som Roy Jacobsen formulerte det i en av sine bøker: Sosialdemokratiet er ikke en julenisse.