19-01-2015

Fins det ikke forskjeller, sa du?

De færreste i landet vårt er vel så blinde at de ikke ser at det fortsatt fins arbeidere, men at det fins klasseforskjeller, er det ulike meninger om.

For en god stund siden moret jeg meg med, på amatørbasis naturligvis, å lage en slags klasseanalyse av Norge. Jeg leser jo om fornemme vestkantfruer som sitter i de nusselige, små bilene sine, de passerer fordi der det tidligere var store industriarbeidsplasser, Spigerverket, Aker mek, ja også Jøtul. Og de ser at, gid a meg da dere, her ser jeg ingen skitne arbeidere lenger! Ergo fins det ikke arbeidere. Men de fleste er som nevnt ikke fullt så blinde. I den statistikken fra Statistisk sentralbyrå jeg brukte, var det totalt 2,3 mill arbeidstagere i Norge. Da jeg gikk gjennom de forskjellige yrkesgruppene, fant jeg at ca. 1,1 mill var arbeidere. Altså tett oppunder 50 prosent. Følgelig har det aldri noen gang vært så mange mennesker i Norge som har vært arbeidere! Bare at nå jobber ikke så mange i storindustrien, derimot i andre arbeideryrker. De som fikk fyken på Spigerverket der jeg jobba, de ble ikke direktører eller butikkeiere, de ble sjåfører, terminalarbeidere, håndverkere, postfolk, you name it.

De fornemme fruer misser altså stygt på blinken. Men så er det dette med forskjeller, om det er forskjeller mellom klassene i Norge. I Sverige har de en søt måte å uttrykke denne påståtte klasselikheten på. En snakker om landet med de tre V-er: Volvo, villa og voff-voff. Og er det ikke sånn, slik dagens elite hevder, at de økonomiske og kulturelle forskjellene mellom arbeiderklassen og middelklassen er borte? Vi er vel en eneste bøling, hele bunten. Vi har bolig, biler, hytte, høy lønn. Vi er jo et Ibsenland, vi er ivrige tilhengere av livsløgner. Naturligvis er Norge et bra land å leve i for arbeidere, kanskje det beste, men tendensen er ikke god. Ting går den gærne veien. Dessuten er vi et Ibsenland, vi er ivrige tilhengere av livsløgner. Jeg har vært arbeider i over 40 år, har sett hvordan klasseforskjellene har økt. La meg nevne noen punkter.

Det heter henholdsvis syketrygd og uføretrygd. Det er helt logisk i et velferdssamfunnet at når en er sjuk, så skal en gå til doktor, så langt det er mulig få en behandling for plagene – og bli sjukmeldt. Det er legene som kan dette med helsa. Og at om en er så sjuk at en ikke med rimelighet kan jobbe lenger, så får en uførepensjon. Bare at sånn er det ikke lenger, etter at Nav ble etablert i 2006! Når en er sjuk nå, så er det all verdens styr og mas for den sjuke: Møter på jobben, strenge brev fra NAV, mistenkeliggjøring, gradering av sykemeldinga osv. Tanken bak er åpenbart at myndighetene vet hva for en slask du er, de vet at du er en lat juksefant som ønsker å «nave», og må piskes tilbake til jobben. Men det som er enda verre, er hva som skjer når du ikke klarer å jobbe lenger. Legen skriver da søknad til Nav om uføretrygd som det heter nå. På Nav sitter det saksbehandlere som ikke en gang har et to timers kurs om livredning, men som greit og enkelt avslår søknaden. Du er ikke sjuk, du skaper deg. De sier til pasienten at nå kan du bare glømme legen, her er det jeg som bestemmer. Ett eller annet sted i de lange korridorer, fins det etter sigende noen spøkelser av noen trygdeleger, men disse får aldri pasienten kontakt med. Klager pasienten på avslaget, blir saken sendt til en lege oppnevnt av Nav som rutinemessig avslår klagen. Dette er virkeligheten for mange arbeidere i dagens Norge. Spesielt rammer det deltidsansatte kvinner, som i tillegg kanskje er enslige. De må kreke seg på jobben for å ha et eksistensgrunnlag. I praksis eksisterer ikke uføretrygden lenger. Det er sikkert derfor en fra nyåret av kan jobbe ved sida av å være uføretrygda, ingen blir jo uføretrygda uansett.

En annen, like stor katastrofe, er hvordan ungdom blir drevet til å bli dropouts og arbeidsløse. Det grunnleggende her er forholdet til fysisk arbeid. Spurte man gutter i min barndom om hva de ønska å bli, så svarte de brannmann eller snekker eller kanskje fisker. Spør man gutter nå, så vil de bli fotballstjerner i ManJu eller leger eller ha en jobb hvor de ikke må jobbe så fælt, men tjene dritbra. Før ble barn oppmuntra til å ta vanlige jobber, det var tøft, da ble en respektert. Nå er det bare penger, utdannelse og status som gjelder. Fysisk arbeid blir sett på som noe nedverdigende. Arbeiderbevegelsen har sjøl en del av skylda for dette. «Sørg for å bli til noe, gutt», sa arbeiderfedrene før. «Få deg utdannelse, kom deg opp. Ikke slit sånn som jeg har gjort!» Og det var nettopp dette som skjedde. Oljepenga begynte å sildre inn over landet, og guttungen, og etter hvert veslejenta, fikk seg akademisk utdannelse. Og de så seg ikke tilbake.

Få tenkte og tenker på at det er bra nok å være arbeider, at det er like viktig for et samfunn å ha dyktige arbeidere som å ha dyktige akademikere. Men det er det få som forstår. Arbeiderpartiet gikk fra å være et parti for arbeidere, slik navnet sier, til å bli et parti for «mellomlaga» som det het før, og til ut på 90-tallet til å bli et sørgelig vanlig nyliberalistisk parti. Det ble påbudt å gå på skole, med den følge at mange ble dritleie av alt som heter skole. Men Hernes-ene visste bedre. Akademisk utdannelse var den eneste veien til salighet. En kunne ha de beste evner til å bli kokk, bilmekaniker, snekker, hva som helst, men stopp, skjønner du ikke matte og kan du ikke skrive oppgave om overgangen fra nasjonalromantikk til modernisme, kan du bare gjømme å få deg fagutdannelse. Resultatet av dette ser vi nå. Tallet på dropouts og arbeidsledig ungdom er faretruende stort. Og jobbene er ikke der heller. Studenter som ikke får penger av pappa, må ta seg deltidsjobb for å klare hybelleia. En kan spørre seg om det ikke hadde vært bedre om Nav hjalp dropouts og arbeidsledig ungdom, i stedet for å herse med utslitte, eldre arbeidere...

Demokrati på arbeidsplassen og medbestemmelsesrett er en av de fineste tankene arbeiderbevegelsen har skapt. Dette at arbeidsfolk så langt det er mulig skal få ansvar for sin egen arbeidssituasjon, hvordan den skal legges opp, hvordan en skal samarbeide med de andre arbeiderne, i stedet for å bli kommandert rundt. Dette gir en stor følelse av glede og tilfredshet, og gjør også at bedriften tjener bedre! Nå er det lenge siden noen i LO eller Ap tok opp dette, tanken er lagt vekk. De er opptatt av langt andre ting enn arbeiderne. Og det merkes av alle oss på golvet. Ikke bare i private bedrifter, men vel så mye i statlige. Det er ikke det spøtt bedre, sjøl om sjefene på lavere nivå ofte blir rekruttert fra golvet. Sjefen bestemmer, slik er den nye parola. Gjør det, lyder det temmelig unisont. Hent det, pass på pausa di, du har ikke lov til det! Økt produksjonen, smil mens vi rasjonaliserer. Samtidig blir det flere mellomledere, men færre på golvet. Men fagforeninga da, sier du. Fagbevegelsen har jo spilt en viktig rolle. Men i yrker der en virkelig trenger en sterk fagbevegelse, blant stuepiker, vaskekjerringer, midlertidig ansatte osv, eller i yrker der svart arbeid og utenlandske entreprenører florerer, der står LO med henda i fanget og bare glaner. Hadde LO lagt bredsida til, ville disse uverdige forhold blitt borte.

For oss som kommer fra landsbygda er det å hilse et minimum av folkeskikk. I de åra jeg har jobba på golvet har jeg sett en klar forverring her. Forskjeller var det før og, men folk hilste i det minste. Nå er det så ymse. Folk med en litt høyere stilling enn deg, oppkomlinger med litt mer utdannelse, de går nå ofte forbi deg med blikket stivt retta rett fram. Du er luft. De ønsker å vise at et så lite og ynkelig nek som deg, det gidder jeg ikke hilse på. Å ikke hilse er et meget effektivt maktspråk. Mon tro hvordan arbeiderlederen Jonas Gahr Støre hadde likt å bli behandla slik på jobben? Dessverre fins det ingen Berit Ås til å ta tak i slike holdninger, nå er det jo bare arbeidere det går utover.

Tidligere var det mye snakk om sliterne når diskusjonen kom inn på pensjonsalder og AFP. Saken er jo at f.x. snekkere begynner i læra som 16-åringer. Jeg har vært snekker sjøl. Nå som før må snekkere jobbe hardt, bære tunge planker, jobbe oppunder tak, klatre i høye stillaser. Så når en snekker er 60 år, da har han jobba 44 år, og mange er støle og slitne. Men akademikere begynner å jobbe når de er 25/26 år, og har bare jobba i 35 år når de er 60. I tillegg har de lettere jobb. I ovenikjøpet har staten betalt millioner for utdannelsen deres. Er det da så urimelig at arbeiderne skal gå litt tidligere ut av arbeidslivet enn akademikerne? Levealder for arbeidere er også ca fire år mindre for arbeidere enn for akademikere. Men i samfunnsdebatten er denne problemstillingen erklær for død, denne nasjonale livsløgnen at det ikke er forskjell på folk dundrer ufortrødent fram.

Det snakkes i dag mye om fattigdomsproblemet. Altså om noen ynkelige stakkarer som ikke har så god råd som oss, som sosionomene skal synes synd på og grine over, som vi nådigst stikker en suppetallerken i fanget og kanskje til og med ei tynn, lita pakke til jul når vi skal være ekstra snille. For vi er jo så snille, vi syns så synd på de fattige. Men det er ikke et fattigdomsproblem, det er et klasseproblem, et spørsmål om hvilke politiske beslutninger en tar. Vi kan lett kvitte oss med fattigdommen. Det dreier seg om å bygge billige studenthybler, det dreier seg om lærlingplasser, det dreier seg om å ta tak i dropout´ene, det dreier seg om å forbedre rusomsorgen, det dreier seg om å satse mer på behandling av psykiske lidelser og ryggplager, det dreier seg om å legge ned Nav slik den er, Nav er en fiasko, og la de som er utslitte og har en varig skade bli uføretrygda. Stiller en utgifter og inntekter opp mot hverandre, vil vi garantert ikke bare finne ut at mange mennesker får det svært mye bedre, men og at regnskapet går i pluss. Og skulle vi ikke ha råd til å satse, vi som har 6 000 milliarder på bok! Er ikke en hel generasjon med ungdom noe å satse på, ungdom som slik situasjonen er nå aldri vil komme ut i arbeidslivet.

Også på andre felt er det blitt vanskeligere forhold for arbeidere. Rettssikkerhet er en av de sentrale delene av vårt demokrati. Opp mot dette stilles advokatenes krav om å få en høy inntekt. Noen få fagforeninger har fri rettshjelp som en ingrediens i medlemskapet, men de fleste har ikke det. Skulle noen gjøre noe kriminelt mot meg, vil jeg ikke ha råd til å ta opp saken. Advokatene er for griske. Om jeg skulle gå til sak og taper saken, vil jeg gå konkurs. Hva skal så vektlegges høyest, vanlige menneskers rettssikkerhet, eller advokatenes krav om å tjene minimum 1 eller helst 2 millioner? Realiteten er at det er advokatens griskhet som prioriteres. Det samme med tannleger. Vi er jo omtrent det eneste landet i den siviliserte verden hvor ikke tenner defineres som en del av helsestellet. Før var folk redd for tannlegeboret, nå er de bare redde for tannlegeregninga.

Også i kulturlivet gjelder det samme. Tidligere var det noe visst glamorøst over å være arbeiderdikter, men nå blir du oversett. I intervjuboka med Dag Solstad sier den gamle arbeidervennen at «han tror ikke på folket» lenger. Muligens drakk han ei mugge med rødvin mer enn han pleier, slik at han ble mer ærlig enn han hadde planlagt, men saken er at nesten ingen raddiser verken likte eller liker arbeidere. Når det er opportunt, da er de så arbeidervennlige at det ikke er måte på, men nå når det ikke er opportunt? De ser på arbeiderne som politisk tilbakestående, jeg husker denne holdningen godt fra da jeg var radikaler sjøl. De mener arbeiderne må la seg lede av de vise radikalere, derfor er Solstad så fornærma på oss arbeidere. Som arbeiderforfatter har jeg opplevd denne arbeiderfiendtligheten sterkt. Ut på 80-tallet ble jeg plukka ut av et russisk forlag som beste norske arbeiderforfatter. Jeg var så dum at jeg var stolt av dette, men blant redaktører – gamle radikalere de fleste av dem – og andre ble jeg sett på som en tulling når jeg fremhevet dette. The times they are a-changing, jeg hadde sovna i timen og ikke fatta poenget. Det var ikke lenger «in» å være arbeider. De ser flaut ned når ordet «arbeider» blir brukt. Dette har nå fulgt meg i tretti år, de fleste forleggere gidder ikke en gang å svare når jeg sender inn manus.

Hver 1. mai priser vi de som gjorde velferdsstaten mulig, de som brakte arbeiderklassen vekk fra lange arbeidsdager, helsefarlig arbeid og nedverdigende behandling. Det er bare det at det en har slitt for å oppnå i 150 år, det kan bli borte i løpet av få år om vi ikke slåss for å forsvare det vi har vunnet. Helt fra jeg meldte meg ut av radikalismen i 1980, har jeg regna meg som sosialdemokrat og stemt på Ap. Dog med mindre og mindre entusiasme. I nesten tjue av disse åra har DNA sittet med regjeringsmakta. Det jeg har opplevd i denne perioden er at klasseforskjellene er blitt radikalt større. Faktisk har det ikke vært større forskjell på arbeiderklassen og middelklassen siden før krigen. Og over oss alle svever milliardærene som noen griske blekkspruter med sugekopper ned i hver eneste arbeiderfamilie.

Vi arbeidere blir gjort usynlige. Det etableres «sannheter» i de øvre klasser, og blant de som styrer mediene, om at arbeidere er dumme, vi er late, gidder ikke ta utdannelse, vi er så primitive at de ser med undring på oss når vi ikke uler og oppfører oss som apekatter. Men dette er ikke sant! Når jeg stiller på jobben møter jeg kolleger som jobber hardt, som er opptatt av å gjøre en god jobb, som utrolig nok finner seg i kommandering og omstillinger, som er uhøytidelige og har et blomstrende, flott språk. Og ikke minst som viser solidaritet i praksis, ikke bare prater om det når en skal verve stemmer.

Jeg tror det er på tide at vi arbeidere ser oss i speilet, at vi slutter å stå med lua i hånda, og tar opp de kampene vi må kjempe og ikke overlater kampen til oppkomlinger og karrierejegere som i beste fall ønsker å være «snille» mot oss enfoldige arbeidere.

Publisert i Dagsavisen lørdag 17. januar.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!