Nylig arrangerte Norges Pelsdyralslag «åpen gård» på et titall av medlemmenes farmer. I reportasjer fra begivenheten poserer smilende medhjelpere med gule T-skjorter ved vaffelbordene utenfor pelsdyr-skurene. «Se fine dyr» lyder det nye slagordet som figurerer på skjortene. Det er nesten beundringsverdig: man har funnet den perfekte balanse mellom å skape et positivt inntrykk med det fattige utgangspunktet man har - og la være å lyve.
For hva har egentlig pelsnæringen å lokke med når de inviterer folk til gards - da bortsett fra kaffe og vafler? Radene med bur er de samme som de alltid har vært. Burene er like trange og like stimulifattige - en pinne, en knokkel eller en nettinghylle som «innredning» endrer ikke på det inntrykket verken for den som står utenfor og ser inn eller den som sitter innenfor nettingen hele sitt liv. Essensen av næringen er fortsatt å lage unødige luksusvarer av dyr som tas av dage etter et liv på en knapp kvadratmeter. Hvordan skal man framstille den nettingbelagte, klaustrofobiske virkelighet på en positiv måte? «Se fine bur»? «Se fine nettinghyller»? Nei, pelsbransjen har rett: Dyrene er det eneste som er verdig beskrivelsen «fin».
Og der sitter de til beskuelse - fine rever og minker, valper knapt halvåret gamle, innestengt på en nettingflate som ikke gir dem utløp for vitaliteten, energien og bevegelsestrangen som fra naturens side sitter i kroppen til disse ungdyrene. Der sitter de i våre stygge, menneskeskapte bur - tilpasset ett eneste mål: Effektiv produksjon av pels.
For dem som ennå ikke har tatt innover seg sakens enkle natur: Oppdrett av rev og mink i bur tar ikke høyde for en rekke vesentlige, vitenskapelig dokumenterte adferdsbehov; EUs vitenskapskomité og internasjonale fagmiljøer sier med all mulig tydelighet at burene ikke er et tilfredsstillende miljø for dyrene; Den Norske Veterinærforening og det offentlige Rådet for Dyreetikk anbefaler avvikling av næringen på grunn av dyrevernhensyn; en stadig voksende rekke land i Europa har innført regler som forbyr eller umuliggjør hold av pelsdyr i bur; en nesten samlet norsk motebransje har snudd ryggen til pelsen og Oslo Fashion Week tillater ikke pels på sine visninger; over 60 prosent av den norske befolkning ønsker et forbud mot produksjon av pelsdyr i bur og et flertall i regjeringen har lovet avvikling.
Det er verdt å merke seg at den faglige kritikken handler om burene og deres uegnethet som livsmiljø for dyrene. Den handler ikke om lovbrudd, på tross av at pelsbransjens omgang med loven har vært et hett tema i norske medier de siste årene. Næringens fokus på sertifisering av farmer - som i korte trekk går ut på at farmenes eiere lover å følge loven - har derfor lite med den faglige pelsdyrdebatten å gjøre.
«Åpen Gård»-konseptet er enkelt: Se fine dyr. Drikk kaffe. Spis vaffel. Koseprat med pelsbonde. Glem at rundt de fine dyrene er det stygge, trange bur som dyrene må leve i også når de besøkende går ut av farmporten. Dessverre har vi mennesker en velutviklet evne til å lukke ute ubehagelig informasjon. Vi har evne til å se på et dyr, peke og smile, prate om hvor fint det er - og fullstendig overse at hele dyrets livssituasjon er et mareritt som dyret ikke kommer ut av, mens vi med vår selvsagte frihet snur ryggen til og går. Vi har evne til å overse det åpenbare, slik som den lokale Unge Høyre-delegasjonen fra Trondheim som rapporterte følgende fra sitt besøk: «På begge pelsdyrfarmene spurte Mari om å få se syke eller skadde dyr, men de hadde ingen å vise. Dyrene hadde det bra.» Denne selvbedragende evnen er kanskje en overlevelsesstrategi dersom man har vært så uheldig å satse hele sin yrkeskarriere på en næring som har som grunnleggende forutsetning å holde dyr under forhold som ikke kan forsvares ut ifra dyrevelferdsloven. For dem som ikke er blindet av personlige hensyn pålegger det imidlertid å se pelsnæringen for det den er: Ikke bare fine dyr, men også en behandling av disse dyrene som er og blir et beklagelig stygt syn.