Aldringsprosessen er i gang, uopphørlig og irreversibel. Daglig leser jeg om triks for å pynte på alderen, og oppskriften er enkel: For guds skyld - dekk den til. Botemidlene er mange for å skjule skammen over manglende attraktivitet og ungdommelighet. Men kroppene våre eldes, vi blir syke, trenger mer hjelp og vi koster penger. Inne i en av disse kroppene bor jeg.
Jeg har nettopp rundet seksti. Huden er for lengst blitt for stor, rynkene mange, cellulittene øker i omfang og håret er grått. For hver dag som går, blir det tydeligere. Dag for dag endres kroppen og for hvert skritt jeg går, er jeg ett skritt nærmere døden. Å forsone seg med det uunngåelige synes vanskelig. Den fysiske aldringen har utallige ubehagelige aspekter ved seg, og daglig fôres vi med løsninger for å unngå dem. Men aldring er så mye mer enn hetetokter og noen kilo ekstra rundt magen. Det er «at least fifty shades of getting grey».
Å høre at du ser mye yngre ut enn det du faktisk er, er et sterkt og viktig kompliment, viktigere jo eldre du blir. Det er en verdi i seg selv å se ung ut, og det forventes at aldringstegnene skal dekkes til. Rynker, grått hår og cellulitter må helst ikke synes. Drikker du for lite vann, blir du stygg. Mens varedeklarasjonen fylles opp med minusposter, tar panikken tak, og vi gjør hva vi kan for å slippe å kjenne på angsten og smerten over å eldes.
Noen opplever det som skambelagt å bli eldre, de gruer seg til å feire nye runde år. Frisører og hudpleiere tar oss vel imot, og vi betaler hva som helst for å polere overflaten og slipe kantene. For ytterligere å døyve smerten klamrer vi oss fast i fortida, vi skilles, finner yngre kjærester og trener mer enn noen gang. Det handler om stramme overarmer og flat mage, å holde seg attraktiv og spennende langt opp mot de hundre. Vi overdoseres med teknikker, kurer og øvelser for å unngå å havne i fortapelsen - som er å se ut som den du er.
I tillegg til det fysiske er det andre sider ved aldring som er åpenbare. Jeg sykler ikke så fort nedoverbakker, ei heller slipper jeg meg like yrende ned de samme bakkene på ski, energien er ikke som før, konsentrasjonen er redusert, interessene er endret, for høyt tempo er krevende og jeg trives best når det er rolig rundt meg. Jeg er ikke like attraktiv overfor menn som før, er ikke like interessant i butikkene, nye ting er mer vrient å lære, jeg husker ikke tittelen på filmen jeg så i går og hva var det nå den dama het igjen? Streiker datamaskinen, er alt håp ute. Jeg river meg i håret og det er rett og slett for mange fjernkontroller. Kneet og ryggen verker stadig oftere og jeg må gå til behandling. I arbeidslivet bør du fortsatt være like effektiv og helst lønnsom. Har du passert femti, er sjansene for å få ny jobb lik null.
Men livet som aldrende er ikke bare kjipt. De positive sidene er der, og mulighetene er mange for den som er villig til å ta utfordringene. Ved at identiteten så sterkt er knyttet til kroppen, handler det om å finne ny mening. Fokus på det ytre kan ryste selvtilliten, sjelen og kjærligheten. Derfor er det nødvendig å arbeide med endringsprosessen som skjer innenfra. Fra egen erfaring vet jeg at det er avgjørende å stille spørsmål ved hva som er viktig i livet og hvordan jeg kan bruke tida best mulig. Jeg opplever at jeg nå ser ting klarere, kan gjøre bedre prioriteringer, klokere valg og har det mye bedre. Den aller største utfordringen er å klare å gi slipp og ikke streve etter det som var.
Det er definitivt slutt på ville fester, dansetakten går ikke så lett og lange blikk fra flotte menn er borte. Å slippe taket handler ikke om å resignere eller gi opp. Det betyr ikke å gi beng i utseendet, men løsrive seg fra dem eller det som setter det ytre som et kriterium for din verdi. Og å kunne glede seg over nye uttrykk. For alderdommens privilegium er at det overfladiske blir mindre interessant og viktig, mens dybden teller mer. Bevisstheten om hva som er viktig i livet øker og dermed øker kvaliteten. Tryggheten og sikkerheten øker og sex er bedre. Jeg rår over min egen tid, setter klarere grenser og vet mer om hva jeg egentlig vil. Å streve etter en tilstand eller et utseende som har vært, er et håpløst og strevsomt prosjekt. Det kan synes som om vi klamrer oss til fortida for å unngå det uunngåelige - smerten ved å eldes. En sikrere vei er å glede seg over det som er.
Det er en sorgprosess og litt trist å tre ut av sporet og innse realitetene. Litt vemodig fordi jeg husker tempoet, gleden og iveren etter å være på. Det lidenskapelige engasjementet er brent ut. Å eldes er å se denne fasen av livet som en integreringsprosess, en forsoning med livet slik det ble og en tilgivelse for alt som ikke ble som jeg ønsket. Å eldes handler om overgangen til en ny tid med nye muligheter. Å motarbeide den, slippe tak i selvtilliten og skamme seg over at enkelte kroppsdeler krølles, er ikke alderdommen verdig. Om kjæresten vil gå fra deg fordi kroppen endres, er det et tegn på at han burde stukket for lenge siden.
Streben etter polerte overflater er en livsløgn og kan stenge for det vakre i alderdommen. Å slippe tak betyr at når jeg ikke lenger kan det jeg vil, må jeg ville det jeg kan. Det beriker selvtilliten, sjelen og kjærligheten. Å bli eldre er et privilegium og en gave som ikke må skjules. Foran oss ligger muligheten til å høste av alle kornene vi har sådd tidligere i livet. Hva som vokser fram, er «at least fifty shades of getting grey».