CANNES (Dagsavisen): De ulike programmene i Cannes setter på hver sin måte preg på verdens største filmfestival. Både kritikeruken og sideprogrammet Regissørens fjorten dager har et fast publikum som leter etter kunstneriske godbiter, nye talenter og filmkunst fra de skrå bredder. Men når alt kommer til alt er det Hovedkonkurransen som gjelder, i år en lovende blanding av spennende kjente navn som tidligere har levert stor kunst til filmverdenen, og ukjente utfordrere.
Under den offisielle åpningen med franskmannen Arnaud Desplechins heller lunkne mottatte «Ismäel’s Ghost», var sikkerhetsopplegget massivt og den berømte Croisetten noe mer glissen enn man er vant til. Det til tross for at de franske stjernene Marion Cotillard og Charlotte Gainsbourg vanligvis trekker til seg fans som fluepapir. For de fleste var nok sjansen for å se sikkerhetsvakter med maskingevær større enn å fange smilet til Cotillard. Nå blir glamouren mattere noen dager, når konkurransen starter for alvor og to etablerte regissører åpner ballet.
Russiske «Loveless» («Nelyubov») av Andrej Zvyagintsev, som tidligere har vært på norske kinoer med blant annet «Tilbake» og «Leviathan», føyer seg pent inn i russerens gransking av ansvarsforhold. Hans forrige film «Leviathan» var en så inngående film om det russiske statsapparatets korrupte ansvarsfraskrivelse at han ikke har fått noe støtte fra hjemlandet til «Loveless», som handler om et ektepar som i praksis er skilt og etablert med nye partnere på hver sin kant, uten at de har flyttet fra hverandre. I den grimme kryssilden mellom foreldre som spytter galle etter hverandre står deres 12 år gamle sønn Alyosha. En dag forsvinner han, moren og faren skylder på hverandre og jakten på hva som kan ha skjedd preger en film som er sterk, uhyre finstemt og svart som en langt og vondt år.
Likevel er det ikke en opplagt film om hvordan et forsvunnet barn preger et knust ekteskap, snarere en allegori over et samfunn i skyggen av politisk korrupsjon og kalde menneskelige fronter. Under filmens overflate kan man lese et samfunn der mangelen på menneskelig omsorg og individuell empati har forgiftet alt og alle, som om grunnvannet i seg selv var infisert. Det er lite trolig at russiske myndigheter vil ringe Zvyagintsev og rope «kom tilbake, alt er tilgitt», selv om det er nettopp det de burde gjøre.
Når så Todd Haynes er andremann ut i konkurransen, står slaget så langt mellom Russland og USA. Amerikaneren lager mangefasetterte filmer, men fikk et større publikum etter det fine, Oscar-belønnede periodedramaet «Carol» med Cate Blanchett og Rooney Mara. Med «Wonderstruck» er han tilbake på den smalere stien, der han har vært med blant annet Bob Dylan-filmen «I’m Not There». For fjerde gang har han dessuten med seg Julianne Moore i ikke bare en, men to roller, og det historiske bakteppet for to hendelsesforløp som fletter seg inn i hverandre, er overgangen fra stumfilm til lydfilm på slutten av 1920-tallet, og 70-tallets fargerike, loslitte New York. Ikke minst er det en film om kommunikasjon, med to hørselshemmede barn i hver sin hovedrolle. Filmen orienterer seg i en stille verden i kontrast til hørendes larmende hverdag der lyden er like påtrengende som fargene er i Haynes versjon av New York anno 1973. Det er en film om kjærligheten til de små undere, også i billedlig forstand slik de ble framstilt i gamle museale «wunderkammere». Igjen er Haynes’ musikkbruk superb, ikke minst av David Bowies «Space Oddity».
Julianne Moore har en større rolle, Michelle Williams en noe mindre, mens filmens hovedpersoner spilles av barna Millicent Simmonds, Jaden Michael og Oakes Fegley. Visuelt sett er Haynes film et wunderkammer i seg selv, men spørsmålet er om historien holder. At en ny film av mannen som lagde «Carol» ikke er tatt inn til Norge på et tidlig tidspunkt, blir mer forståelig når historien ikke bare veksler mellom to tidsepoker, men også mellom svart-hvitt og farger, lyd og stumfilm. Med andre ord ikke et verk som vil appellere til det store breddepublikummet, men nettopp Cannes’ vektleggingen av filmen som kunstart løfter likevel fram de smalere filmene for et større publikum, og både Haynes og Zvyagintsev vil garantert nå et norsk kinopublikum før eller senere. Hvem som vinner av Russland og USA i denne omgangen, om noen, vil resten av festivalens konkurranseprogram gi svaret på.
Artikkelforfatteren er i kraft av å være kritiker som dekker Cannes-festivalen, invitert medlem av årets internasjonale kritikerjury i Cannes.