ANNONSE
Strandpromenaden og stranden i Nice er et populært, og dyrt, sted å feriere.

Strandpromenaden og stranden i Nice er et populært, og dyrt, sted å feriere.

Vis bildetekst
Foto: AFP/NTB scanpix

Feriefintfølerne

Feriepengene er snart på plass i baklomma. Let’s go. For å være hjemme er nærmest omsorgssvikt.

Mora sto og tuppa litt i den imaginære grusen. Sommerplaner, jo, altså nei, altså, vi har jo akkurat vært i Italia og pusser opp kjøkkenet, sa hun. Unnskyldte seg. Mitt banale, nærmest retoriske spørsmål om sommeren, en høflig frase for å slå i hjel noen sekunder i en hetebølgesløv på-hjørnet-konversasjon, utløste en slags forsvarstale. Skammet hun seg?

De skulle hjem til hennes rike, Sørlandet, i et par uker. Og så en uke til København. Ellers ingenting. I praksis egentlig ingenting hele sommeren. Det var åpenbart. Som om at det ikke var en skikkelig sommerferie hun hadde å tilby ungene i år. Hvor langt tilbake må vi for at tre ukers planer i sommerferien var adekvat?

Ingen reiser mer enn Ola og Kari. Kanskje bare islendingene, men de bor jo på en øy. Du kan ikke møte en kjeft fra middelklassen over et glass chablis og litt fingermat uten å få en historie om turen til Brooklyn. For Manhattan er man lei, det er så 2000-talls. Og i høst skal de ta ungene ut av skolen i tre uker og dra til Vietnam. Historie OG strender, liksom. Reise litt rundt, bli kjent med kulturen. Det er jo ett av få land i Asia der du kan få en decent rødvin, vet du! Chin, chin. Skål.

Det er blitt en åpen verden og utstyrt med oljepenger, reiser vi verden rundt. Som gale. Du kan bokstavelig talt høre historier om gjennomsnittsnordmenn som har vært med familien på fem helt innerst i Gambia. En langweekend.

Joda, hun kjente på en flik av sosial skam. Frasen «være hjemme» om sommerferien glapp nesten ut av henne, men det er ikke noe vi liker å si. Være hjemme er det samme som ikke å ha råd, ikke ha ambisjoner. Ja, er det ikke nærmest omsorgssvikt?

Å la ungene være aleine, er utenkelig for en generasjon foreldre som snart styres mer av frykt for tilværelsen enn glede over den. Er verden virkelig så mye farligere nå enn på 80-tallet da vi fra vi var 10-11 år var aleine hjemme hele sommeren. Med loff og cola på Hellvikstranda som ernæringsmessig bærebjelke. Pussig nok var vi ikke lei etter seks uker. For også vi fikk et par uker på fjellet, og tur til London.

Men sånn er det blitt at det ikke er nok lenger. Og det er kanskje ikke rart at en mor mistenker at en svipptur til kongens by ikke lenger gjør susen blant kidsa i hjemmejuryen. Zoo i Køben og noen sløve flodhester, kombinert med Nyhavn og innvendig lugar på danskebåten, er jo ikke akkurat noe å fortelle om til klassen når de andre har vært i Disneyland og Tokyo eller feriehuset ved Cotes d’Azur. De er jo så helt eventyrlig bortskjemt, våre unge. De fleste av dem. Og det er ikke deres skyld, hverken de bortskjemte eller de som bare kan drømme om sommer. De er flere enn du tror. Men har du 20 land under beltet før du er ti, gjør det noe med horisonten. Ferjekø ved Lavik funker ikke lenger.

NRK hadde sak denne uka om at nordmenn føler et press før ferien. Og i år skal vi bruke mer enn før. Og særlig gjelder det de med tenåringer. De frykter utenforskapet og blar opp nesten 40.000 i snitt. Fjorten dager på Santorini koster, og er bare noe man må regne med og regne inn. Skal du til Nice må du doble innsatsen. Men det lønner seg i lengden hvis man skal oppdra vinnere. For hvem tør å bryte ut av rustningskappløpet? Hvem klarer å innse at en tur på fjellet og kule’n hjemme, kanskje er det aller beste for ungene?


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!