Debatt

«Ferie»

En sommer helt uten fri. Ikke ett sekunds pause. Da er det godt å jobbe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

– Bra sommer, spør folk.

– Ja, svarer jeg. Synd med unga, bare.

– Hva? Svarer folk. Gjerne litt usikre. Som om noe skulle ha skjedd.

Det er bare å si det som det er.

Det hadde vært en mer avslappende sommer uten unga.

Du hadde hatt mer overskudd.

Du hadde vært mer harmonisk.

Du hadde vært mer i indre balanse.

Du hadde hatt bedre av én langweekend i Paris enn fire uker 24/7-familiepakke.

Livet hadde vært mer zen. Uten dem.

I år igjen krangla de på vei inn på flyet dag 1 og ut av bilen dag 28 og hver time imellom, sier jeg. Som det er. Det er ikke til å komme unna, ferie er slitsomt.

Jobben er en oase av voksenhet, ro og orden, helsetninger og lunsjer der alle bare sitter ved bordet og ikke løper rundt mens de spiser, langt der framme. Det er lenge bare en luftspeiling. Fire uker unna. 28 dager. 672 timer.

Det er en grunn til at velværeindustriens tempel på Kolbotn – The Well – nå annonserer med litt etterlengtet fri- og egentid etter ferien, og at trebarnsfedre med glede og spenst i steget løper tilbake til kontoret for å avspasere for feriens mange timer ubekvem arbeidstid med kjernefamilien. De har ikke engang tid til å vente på heisen.

Det er en grunn til at slitne mødre, all brunfarge i verden kan ikke skjule arrene etter familieferie, kommer tilbake på jobb, dratt i trynet etter yatzy- og badminton-maraton, etter imploderte døgnrytmer og Legoland-tortur, med et aldri så lite Mona Lisa-smil rundt munnen. Lykkelige over å være ferdige med alt sammen.

Det er hundretusener av pappaer og mammaer der ute som har jobbet mer enn 100 prosent stilling uten avspaseringsordning eller overtid eller turnusfri i sommer. Det har vært drevet rovdrift på de foresatte. Sannsynligvis er det ulovlig. Men det fins ikke noe foreldreombud. Ungene har ombud, men hvem passer på foreldrene? Jeg bare spør. Tilbake på jobb skal det avspaseres. Det skal i hvert fall avslappes.

Pappaer og mammaer burde organisert seg, stått på krava. I flere tariffavtaler kan jo hele eller deler av kompensasjonen for arbeid på helge- og høytid tas ut i fritid. Men unger er en beintøff forhandlingsmotpart. Ingen våger. Derfor må de voksnes arbeidsgivere ta støyten. Sånn må det bare være.

Nå er foreldrene tilbake på jobb, og godt er det, tenker mange. Man får sitte i fred, lese avisa, sjekke e-post. De salige få som har kontor, kan til og med lukke døra bak seg og kjenne på stillheten. Hør! Ingenting! Og ikke minst får man ha datamaskinen sin for seg selv. Man kan til og med gå på do med rimelig mulighet for å få sitte der uten at noen stormer inn og brøler om du snart er ferdig.

– Nå begynner ferien, pleide min byråkratkompis alltid å si og nynne «master of the house» fra Les Misérables når han var tilbake på kontoret etter fire uker med sine hyperaktive tre gutter og krevende kone. Og bikkje. I Ford.

Men det er egentlig ikke ungene som har gjort det til en sesong uten pause. Uten fri for hode og sjelsliv. De har vært det minste problemet. Det er alt det andre som har vært så slitsomt og gitt litt for lite ro i hodet. Der ute i verden.

Mer fra: Debatt