15-07-2014

Feministisk utløp

Norske partier må legge bedre til rette for å gi utløp for «den feministiske våren». Hvis ikke oppstår behovet for et eget feministparti også i Norge.

Over hele Europa opplever feministbevegelsen kraftig vind i seilene. Suksessen til det svenske feministpartiet Feministiskt Initiativ (FI) legges merke til langt utenfor Nordens grenser og i dette øyeblikk går debatten om behovet for et eget feministparti i Storbritannia. Det gjorde den også i Dagsavisen i forrige uke. På tross av at Norge, Sverige og England har svært forskjellige feministbevegelser synes likevel tre hovedinnvendinger ut til å transendere våre landegrenser:

Kan feminisme virkelig legges til grunn for en fullverdig samfunnsidé?

Tjener et feministparti kun kvinner?

Og er et eget feministisk parti faktisk mer effektivt for saken enn å kjempe i allerede etablerte partier?

I forbindelse med første innvending har FI forklart hvordan de bygger sin politikk ved å se på samfunnet gjennom «feministiske briller». Resultatet er blant annet økt fokus på å bryte ned satte kjønnsroller i skolesystemet, økt oppmerksomhet om kvinnehelse, flere tiltak for å bekjempe kjønnsdelt familie- og arbeidsliv og økt innsats mot vold i nære relasjoner. Som et innslag i en folkeforsamling er et slikt fokus høyst legitimt. Miljøhensyn har på samme måte blitt godtatt som bredt nok grunnlag for å etablere eget parti de siste årene. Feministpartier kan være like nødvendige, så lenge de evner å fremme en bred kamp for likestilling.

Dette bringer oss over på innvending nummer to. Er feminisme en kamp reservert for kvinner? Svaret på det er nei, selv om det synes å være en utbredt oppfatning. Feminismen er en bred antidiskrimineringsideologi og i Sverige har FI blant annet knyttet seg tett opp mot antirasisme. Feministbevegelsen har tradisjonelt også vært svært engasjert i rettighetene til homofile og transpersoner. Ved å likestille menn og kvinner i familielivet vil også menn kunne tjene mye på feminisme. Feminisme er likestillingskamp for alle. Samtidig er selvsagt en konsekvens av et likestilt samfunn at noen må vike for at minoriteter, som blant annet kvinner, skal få slippe til. At noen menn må vike for at kvinner skal få samme rettigheter, privilegier og muligheter som dem, handler uansett ikke om mannshat. Det handler om rettferdighet og er et fokus som definitivt hører hjemme i den politiske partifloraen.

Den mest betimelige innvendingen framstår derfor som innvending nummer tre: hvorvidt feministpartier faktisk tjener saken bedre enn de partiene som allerede eksisterer. I Norge er flere partier allerede engasjert i feministisk arbeid, men det synes i varierende grad i deres prinsipprogrammer. SV går hardest ut og skriver svart på hvitt at «SV er et feministisk parti». De erkjenner at kvinner undertrykkes politisk, sosialt og økonomisk og partiet er derfor tilhenger av å ta i bruk radikale virkemidler for å endre disse strukturene. Partiet Rødt vier også mye plass til kvinnekamp i sitt prinsipprogram, men knytter kvinnefrigjøring svært tett opp mot klassekamp. Her er risikoen at feminisme fort blir en bisak, som jo også er ett av FIs hovedargumenter for at de trengs: partiet er lei av at feminisme blir lavere prioritert enn andre saker.

Fra venstre-sentrum og ut må feminisme-begrepet vike for «likestilling». Arbeiderpartiet skriver at de ønsker å «lede an i arbeidet for å få reell likestilling». Høyre, Venstre og KrF setter også fokus på mangelfull likestilling i Norge og Høyre har i tillegg et kvinneforum hvis leder, Julie Brodtkorb, definerer seg selv som «borgerlig feminist». Frp er på sin side svært tilbakeholdne i å problematisere likestilling i Norge.

Vi har altså flere etablerte partier i Norge som i varierende grad vier plass til feminisme og kvinnekamp i sin politikk. Dersom et feministparti likevel trengs i Norge må det skyldes at de eksisterende partiene ikke kjemper kampen godt nok. Blant annet har Norge fremdeles et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, på tross av at flere politikere som har sittet, og som sitter, i regjering definerer seg selv som feminister. Kvinner er fremdeles lønns- og pensjonstapere og trenger politikere som evner å handle, heller enn dem som liker å pynte seg med populære begreper. Feministbegrepet er verdiløst om det reduseres til et honnørord.

I Sverige har FI brukt ti år på å få den posisjonen de har i dag og partiet er fremdeles ikke inne på Riksdagen. Det er her og nå den norske feministbevegelsen er eksepsjonelt vital og under vekst. Kraften i bevegelsen synes derfor å utnyttes best i de partiene som allerede eksisterer, og først og fremst i dem som er representert på Stortinget. At det i det hele tatt prates om å etablere et feministparti i Norge betyr likevel at det eksisterer et politisk vakuum. Selv SV, som har definert seg selv som et feministisk parti, evner ikke å tilfredsstille mange unge, nye feminister. Det partiet som i tilstrekkelig grad klarer å spisse sin feministiske profil vil derfor ha mye å vinne i tida framover.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!