I dag er det nøyaktig et halvt år siden noen fra Rødt snakket fra Stortingets talerstol for første gang. Samme dag fikk vi også vårt første forslag vedtatt. Hva har vi lært det siste halve året?
Første lærdom: Selv små partier kan få gjennomslag.
Den første tida på Stortinget har vist oss at det finnes forslag de andre partiene ikke stiller, men som likevel får flertall når de først ligger på bordet og partiene må ta stilling til dem. Kall det gjerne dominoparlamentarisme. Det handler om at selv små partier kan skape forandring når vi velger riktige saker og forslag. Da kan vi få de andre til å følge etter, og få gjennomslag selv om vi fortsatt er små.
Dominoparlamentarismens virkelige gjennombrudd kom i Listhaug-saken, hvor vårt mistillitsforslag til slutt hadde flertall bak seg. Vi skal ikke ta æren for Listhaugs avgang. Minst like viktig var det enorme folkelige engasjementet, de andre opposisjonspartienes vilje til å sette ned foten og Listhaugs egen oppførsel. Men det var vårt forslag som fikk ballen til å rulle. Og uten det ville Listhaug trolig vært justisminister i dag.
Andre lærdom: De med mest makt er aldri på valg.
Vi begynte arbeidet på Stortinget med ganske lave forhåpninger om hva vi kunne utrette. Både fordi vi hadde én av 169 representanter, men like mye på grunn av en mistanke om at Stortingets makt over samfunnsutviklingen er overdrevet.
Den mistanken har styrket seg. All makt er ikke samlet i denne sal, selv om det har vært slagordet helt siden Johan Sverdrup. Om noen tror at Norge er et fullkomment demokrati, er de naive.
Norge styres ikke bare gjennom stemmeseddelen, men også av mektige bedriftseiere, EU, multinasjonale selskaper og en elite som aldri er på valg. Og etter 30 år med stadig økende forskjeller har de på toppen nå så mye makt og så mye innflytelse over samfunnsutviklingen, at vi mener at stemmeretten er undergravd.
For politikk handler ikke bare om hvem som velges inn på Stortinget, men like mye om hva de folkevalgte får bestemme over. Det hjelper lite at alle på Stortinget snakker varmt om den norske modellen i arbeidslivet, når EØS pålegger oss politikk som gir oss det motsatte. Det hjelper lite at et flertall blant partiene ønsker å bremse lederlønningene i statlige selskaper, så lenge avgjørelsen er overlatt til styrene. Og du finner få på Stortinget som åpent tar til orde for å kutte i sykehustilbudet, men det skjer likevel, siden sykehusene er overlatt til ikke-valgte styrer i helseforetakene.
Mye av dette er selvforskyldt. De andre partiene har gang på gang gitt fra seg makt over viktige samfunnsområder. Sist ut i rekka er ACER, hvor Ap, MDG og regjeringspartiene ga fra seg makt over viktige deler av energipolitikken. Det høres kanskje sympatisk ut med politikere som gir fra seg makt, men husk at det ikke er sin egen, personlige makt de har gitt fra seg. Det er din makt de har gitt bort. Vanlige folks makt og innflytelse over samfunnsutviklingen. Og når stemmeseddelen mister makt, er det andre som styrker sin. Som oftest de med mange pengesedler
Tredje lærdom: Mange tror vi er et kortvarig one-man show.
Fra starten av ble vi undervurdert og delvis oversett av eksperter og media. De trodde nok at vi var et blaff, at vi ville gjøre lite ut av oss og forsvinne ut igjen ved neste valg. Lite vits i å bruke tid på dem, liksom. Men det første halvåret viser at vi er kommet for å bli. Det skyldes at det står et helt parti bak vår ene representant. Et parti som er i sterk vekst, som besitter viktige posisjoner i mange byer, med solid fotfeste i blant annet fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Et parti som er mye mer enn et one-man show, selv om det så langt kun er partilederen mediene har vist noe særlig interesse for.
Fjerde lærdom: Lønningene er for høye.
Det handler ikke om at den jevne representant ikke jobber hardt eller har mye ansvar. Mange jobber hardt, ingen tvil om det. Men ikke veldig mye hardere enn det mange andre gjør i helt vanlige jobber, til helt vanlig lønn. Og ansvaret er ikke større enn hva andre må håndtere til langt lavere betaling. Derfor har vi foreslått å sette ned lønnsnivået noen hakk. Og med tanke på at Stortinget må spare inn store summer etter byggeskandalen, har timingen aldri vært bedre.
Femte lærdom: Argumenter teller, men avgjør sjelden.
Hvis du trodde Stortinget var et sted der det beste argumentet vinner, tro om igjen. Vår erfaring så langt er at argumenter riktignok teller, men sjelden avgjør. Det måtte for eksempel offentlig oppmerksomhet til for at Rødt og MDG skulle få lov til å stille spørsmål i spørretimen. Å argumentere godt for seg bak lukkede dører hjalp lite. At et forslag er fornuftig betyr heller ikke at det får flertall. Hensyn til andre partier, eller frykt for å gi andre partier gjennomslag, ser ut til å være nok til å stemme ned forslag. Vi har latt oss overraske over hvor vanskelig det til tider har vært å få flertall for selv de mest selvsagte ting, som for eksempel at offentlige bibliotek skal begynne med utlån av verktøy. Vi hørte få motargumenter, men noe flertall var ikke mulig å få til.
Oppsummert kan vi si at erfaringen så langt er delt: Den gode nyheten er at det er mulig å få mer gjennomslag enn vi trodde på de områdene der de folkevalgte fortsatt bestemmer. Den dårlige nyheten er at disse områdene blir stadig mindre.
Det betyr ikke at det er umulig å skape forandring. Som sagt: Mye av dette er selvforskyldt. Det er mulig å skape et vendepunkt og snu utviklingen. Men det første halvåret har understreket for oss at kamp mot Forskjells-Norge må handle om noe mer enn å sanke stemmer hvert fjerde år. Det må handle om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som blir en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne og som har klart å svekke stemmeseddelens makt de siste tiårene. Sånn sett er den enorme medlemsveksten Rødt har sett den siste måneden et stort lyspunkt. Vi har vokst nesten 25 prosent siden 1. mars. Det gir motivasjon til fortsettelsen. Vi er bare ved reisens begynnelse.