Innlegget bygger på tilsynelatende troverdige beregninger, men er forbausende dårlig vitenskapelig begrunnet. Han skriver at «energien som går med til materialforbruk og oppføring av bygningene i en by, utgjør 7–10 prosent av energibruken til oppvarming, kjøling og drift av bygningene». Dette er grovt feil. Beregninger viser at med dagens lavenergibygg, utgjør andelen indirekte energi i selve materialene, ikke 7 til 10 %, men opptil eller mer enn 50 % av det hele! Dette er kunnskap som har vært kjent i over et tiår. Det viser resultater fra Norges Future Built Program, samt en stor sammenlignende studie av Anne Grete Hestnes fra NTNU publisert allerede i 2007 i det verdensledende tidsskriftet Energy and Buildings, og utallige andre studier.
Slik helt utdatert informasjon undergraver hele sammenligningen som Næss presenterer. I tillegg må man sammenligne like alternativer, altså at det som bygges utenfor sentrum skal ha samme tetthet og leilighetsstørrelse som alternativet i sentrum. Her sammenstiller Næss derimot epler og pærer, og sammenligningen blir verdiløs. Er det slik «vitenskap» som beslutningstagerne våre bygger på? Da er vi ille ute.
Skal man få et helhetlig bilde må man også inkludere flere andre faktorer enn Næss har inkludert. Tette bystrøk krever mye mer energi til selve materialet enn spredt bebyggelse, blant annet fordi de krever underjordiske parkeringsanlegg med tonnevis av betong og stål, gjerne med et tynt lag av gresspynt, uten noen økologisk eller klimamessig funksjon. Videre, i motsetning til hva Næss påstår, viser mange internasjonale studier at høyhusstrøk ikke nødvendigvis medfører lavere energibruk til drift og oppvarming. En stor studie fra LSE/Eifer viser for eksempel at mens både ekstrem spredning i villastrøk, og ekstrem høyhusbygging, er dårlige alternativer, kan moderat tetthet – som i typiske europeiske byer – være optimal.
Næss henviser til studier som viser langt mer bilkjøring blant de som bor lenger fra bysentrum. Jo, dette er dagens situasjon der de fleste som bor i forstedene, faktisk bruker bilen sin. Men dette er ikke kun forårsaket av spredt bebyggelse, men av dagens forbruksmønster, og er heller et argument for bedre kollektivtilbud.
Premisset for Næss sin diskusjon er at fortetning vil medføre at vi får konsentrert flest mulig folk på et minst mulig område. Det er også faktisk langt på vei uriktig. En rekke studier (som LSE/Eifer) har vist at befolkningsmengden i typiske høyhusområder faktisk ikke er høyere enn i tradisjonelle europeiske bystrøk på fra 4 til 8 etasjer.
Jo, kanskje trenger vi en høy, tett bykjerne. Og den «kompakte byen» har sine fordeler, men også mange ulemper. Også når det gjelder de påståtte innsparinger i transport, er det blitt bevist mange steder (blant annet med Grünerløkka som eksempel) at de som bor tett i byen har store reiseutslipp fordi de reiser oftere for å komme seg ut av sin tette bosituasjon – til Hafjell, Hellas eller Spania. Bor du i villastrøk med hage, luft og grønt rundt deg, så trenger du kanskje ikke så mye av dette.
Høyhusbygging elskes av en del arkitekter, og er til glede for eiendomsutviklere. Men er det gunstig for klimaet – eller for beboerne, ikke minst barn, eldre osv? Gitt god kollektivtrafikk er fortetting utvilsomt gunstig for å redusere transportutslipp. Men klimaspørsmålet krever helhetstenkning. Har vi tenkt på at tett bebyggelse også medfører en konsentrasjon av en rekke «negativer»: Blant annet høyere konsentrasjon av støy, av luftforurensing, og av trafikk? Eller at fortetting også medfører mye høyere tomtepriser?
Fortettingsdebatten må nyanseres. Dagens tetthetsmani preges av et meget ensidig syn på «klimavennlig byutvikling», med fokus på lite annet enn de transportmessige fordelene. Mens flere generasjoners erfaring med de sosiale kvaliteter i tradisjonell bydannelse, og i tett-lav bebyggelse, lempes i papirkurven. Dette kan bli dårlig vitenskap, dårlig samfunnsbygging og dårlig bærekraft.