I krimromanen «Sett av den døde» skildrer jeg politietterforskeren Mikael Wulf som lider av fødselsdepresjon. Han sliter med å knytte seg til sitt nyfødte barn. Han forstår ikke hvorfor han kvier seg for å holde datteren. Han innser ikke at han er redd for å svikte.
Menn kan også utvikle fødselsdepresjon, men det er svært tabubelagt og lite snakket om. I tillegg er selve navnet «fødselsdepresjon» diskriminerende. Mannen har jo ikke båret frem barnet eller opplevd fødselssmertene. Det er moren som skal stå i fokus, og mannen må forstå at han ikke kan sutre. I dette ligger en utestengelse. Mannens følelser knyttet til farskapet blir nettopp betegnet som sutring. Men en depresjon utløses ikke av de fysiske smertene som oppleves i svangerskap og fødsel. Depresjon handler om følelser. Det er den vanlige kampen mellom psykisk og fysisk smerte, der fysisk smerte vektlegges mest.
For kvinnen er årsaken til fødselsdepresjon ofte hormonell, men disse verdiene vil stabilisere seg. Kroppen og følelsene blir omsider hennes igjen. For mannen har de negative følelsene en annen opprinnelse. De har en relasjonell årsak. Tidligere erfaringer og opplevelser, eller en tidligere depresjon, vekkes til live. Gamle sår åpnes. Siden sårene har rot i relasjoner, og preger mannens forhold til kone og barn, gror ikke arrene med tiden. De må behandles, hvis ikke går det infeksjon i sårene.
Den eneste måten å behandle relasjonelle sår på, er ved kommunikasjon. Men etter en fødsel må mannen stå i skyggen. Med følelsene skjult på innsiden. Kanskje går det ikke opp for ham før barnet er født at han har blitt far.
For mannen kan en fødselsdepresjon vare lenger enn kvinnens. Den kan strekke seg over flere år og gå over i en langvarig depresjon. Mannen må få lov til å sutre. Mannen må få lov til å ha vonde følelser. Et gryende foreldreskap skal være et samarbeid, ikke en kamp om hvem som har krav på å bli sett mest. Så er det heldigvis slik at hvis begge snakker om negative følelser, så slipper begge enda mer til. Den ene stjeler ikke fra den andre, det skjer kun i det tilfelle der den ene blir nødt til å tie fullstendig.
Vi kan begynne med å bestemme hva vi skal kalle «barnet». Istedenfor «fødselsdepresjon», kan vi kalle det «foreldredepresjon».