Det blir stadig flere fattige nordmenn, og i går inviterte regjeringa til konferanse om sosial bærekraft og ulikhet. I Gamle Logen, av alle steder. Kontrastene er sterke i landet av melk og honning, der flere og flere ender i køen av dem som ikke har. Har ikke penger. Har ikke råd. Det siste den nye underklassen trenger, er allierte på Oslos vestkant som blander et spartansk og enkelt liv med å være fattig. Eller kanskje ikke?
«Forstår ikke hvorfor han slipper til med dette ignorante opplegget. Han må gjerne snakke om å leve billig, men det har ingenting med fattigdom å gjøre», skrev en mann oppgitt på Twitter i helga. Det var en reaksjon på at Aftenposten hadde intervjuet Martin Joyce Nygaard i en serie om tøffe kår for landets kulturarbeidere. Ja, han er fra den Nygaard-slekta. Han livnærer seg som forfatter, og har nå skrevet en artikkel i det tilbakeskuende, naturhyllende magasinet Harvest kalt «Fattigdomslykke». Han er også svanger med en bok om hvordan man kan leve godt og være lykkelig med en nettoinntekt på under 250.000. «I mange år har jeg og familien levd på en inntekt som tilsier at vi er fattige. Men jeg føler meg rik», skriver Nygaard. Mange har reagert. Med rette. For ikke bare kan han føle seg rik. Han er rik. Veldig rik. Så hinsides rik som man må være for å kunne skrive «fattigdom» og «lykke» sammen i ett ord.
Nygaard er helt sikkert oppriktig i sitt ønske om å leve et enkelt liv. Men han hadde altså i 2016 en formue på 9,4 millioner kroner. Han bor i Monolitveien i Oslo. Ett av byens absolutt dyreste boligstrøk noen steinkast bak Frognerparken, og han har arvet hytte. Hans kone har heller ikke all verdens å rutte med i måneden, men de fem millioner kronene i formue er en god trøst. Man kan verken spise aksjer, hus eller hytte, men dæven hvilken trygghet det gir.
De store hagers selvtillit, heter det gjerne om de som kommer fra gode kår og eplehage. En trygghet som kommer med størrelsen på haven. Uavhengig av om du egentlig er flink, men med en grunnleggende visshet om at det kommer til å gå godt. Arven av selvtillit, trygghet og nettverk i kombinasjon er nærmest en garanti for at livet i det minste materielt vil bli godt.
Fattigdom er også arvelig. I november i fjor la Nav fram rapporten «Fattigdom og levevilkår i Norge». Fra 2011 til 2015 gikk andelen av oss som kan defineres som fattige opp fra 7,7 til 9,3 prosent. Da er fattig definert som at man tjener under 60 prosent av medianinntekten. Inntektsforskjellene øker. De fattige blir flere. De rike blir rikere. Og i Oslo bor snart hvert femte barn i en familie som har såkalt vedvarende lav inntekt. Låst fast i relativ fattigdom med mindre muligheter for sosial mobilitet. Forskningen slår dette fast: «Barn i en lavinntektshusholdning i 1986, har mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for selv å tilhøre lavinntektsgruppen som voksen i 2008», skrev forskerne Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg i SSBs Samfunnsspeilet i 2010. Så seint som på fredag var Helsedirektoratet ute med nye, alarmerende tall: Antall barn i fattige familier har de siste femten årene tredoblet seg. Flere og flere må få penger av staten for å dra på ferie.
Denne økende gruppa av nordmenn som defineres som fattige, har ingen grunnleggende trygghet. Halvparten av dem er innvandrere med verken nye eller gamle penger. De romantiserer ikke det å kunne fikse en sykkel istedenfor å kjøpe ny. «Sparsommelighet som lidenskap», må til, mener Nygaard. Nei, virkelig fattige ser ikke sporten i å klare seg med lite. «Å leve som fattig, slik begrepet blir definert her i landet, og samtidig føle lykke, forutsetter noen grunnholdninger og praktiske grep. Det handler om gleden ved å reparere, finne, kjøpe brukt og i størst mulig grad unngå å bruke penger», sier forfatter Nygaard til Aftenposten. Men han vet ingen verdens ting om å være fattig. Å være fattig er nemlig å være redd. Hver dag. For ikke å kunne betale husleia, avdraget eller sette mat på bordet. Litt redd hele tida. Og ganske sikkert er det at til denne hverdagen kommer en solid porsjon skam og opplevelse av utenforskap. Forfatter Nygaard føler nok ikke skam, siden han skriver bok om det. Nei, han er heller stolt over å kunne vise millionærnaboene sine bak Frognerparken en småborgerlig finger i været om at man kan leve godt med lite. Og dette er et godt poeng, en viktig påpekning. Men kall det ikke fattigdom. Og kall det ikke lykke. Fattigdom er ulykke, ikke et ord å snobbe ned med. Det er umusikalsk, det er livsfjernt når han sier at en «velutstyrt kjeller eller bod» er en forutsetning, og det er respektløst overfor de 500.000 fattige nordmennene.
Nygaard er ikke aleine. Jeg vet heller ingenting om å være fattig der jeg svever rundt i middelklassebobla mi med godt betalt jobb i media. Vi er mange i dette sjiktet som koketterer med å være blakke, når det vi egentlig mener er at lønnskontoen nærmer seg rødt fordi du har skyfla penger over på høyrentekontoen. Vi er mange som deler lite om de to ukene på resort, men som elsker å fortelle om en helg på hytte uten strøm og vann. Og så er det alle de privilegerte som snakker ut i aviser og ukeblader om å gå ned i stilling «for å leve mer».
Utover de 10 prosentene som i dag er fattige i Norge, er det veldig få som faktisk vet hva det vil si. Som har kjent det på kroppen. Derfor er det godt at vi har noen litt nærsynte på Oslo vest som gir ignoransen og arrogansen et ansikt og får satt fattigdomsproblemet på spissen. Sånn at 90 prosent får noe å tenke på.