Tenk på latteren som boblet i deg sist gang du så en god komedie; på grøsset som ble sittende i kroppen etter at du hadde sett siste episode av favorittserien din; på blikket du delte med en annen publikummer på vei ut fra en strålende kinofilm.
Film og TV-serier er det kulturtilbudet vi bruker aller mest, og de fleste har derfor minner om sterke følelser i kinosalen eller sofakroken. Men film og TV-serier gjør noe mer med oss enn å skape umiddelbare opplevelser og følelser der og da. Historier som fortelles på film, er blant de historiene som virker sterkest på oss. De skaper mening, gir oss ny innsikt og hjelper oss å forstå oss selv og samfunnet rundt oss. Det er av avgjørende betydning for fellesskapet at alle deler av befolkningen opplever å kjenne seg igjen i historiene som fortelles.
Dessverre er det ikke sånn i dag. For når flertallet av norske filmer er laget av en mann, har et mannsperspektiv og en mann i hovedrollen, vil det påvirke hvordan vi oppfatter oss selv og hverandre.
Under den Arbeiderparti-ledede regjeringen (2005-2013) ble det satt tydelige mål om likestilling i norsk filmbransje, og utviklingen gikk i riktig retning, selv om det gikk sakte. Da Høyre og Frp overtok regjeringsmakten i 2013, ble det politiske målet om likestilling i norsk film sløyfet, og utviklingen har de siste årene gått i feil retning på viktige områder. Tallene fra 2017 viser at bare 27 prosent av hovedrollene i norske spillefilmer ble spilt av kvinner, en nedgang fra 30 prosent i 2016. Kvinneandelen i norske premierefilmer har falt fra over 34 prosent i 2015 til under 30 prosent i 2017. Mannlige produsenter hadde i gjennomsnitt to ganger større produksjonsbudsjett på spillefilm enn kvinnelige produsenter i 2015, og nesten tre ganger større i 2016.
Selv om noen indikatorer viser svak positiv utvikling, er tallenes tale klar: Mannsdominansen i norsk filmbransje er fortsatt intakt. Fravær av likestilling er en del av strukturene som danner rammene for norsk filmproduksjon, og som påvirker hvilke stemmer som får slippe til, og hvilke som ikke får slippe til; hvilke historier som blir fortalt, og hvilke som ikke blir fortalt.
Arbeiderpartiet mener det er på høy tid å ta alle talentene i bruk for å øke både kvaliteten og mangfoldet i norsk filmproduksjon. Talent er likt fordelt mellom menn og kvinner, og vi mister gode talent når så få kvinner får sjansen til å lage film. En høyere kvinneandel vil øke kvaliteten på norsk film ved at det kommer inn flere gode prosjekter fra kvinner, samtidig som menn vil levere høyere kvalitet når de får mer konkurranse. Økt likestilling vil gi en mer mangfoldig filmportefølje, der flere stemmer slipper til, og der flere kan kjenne seg igjen i historiene som blir fortalt.
Vi må derfor bruke tilgjengelige virkemidler for å slippe til kvinnelige filmtalent og stimulere dem til å fortelle sine historier. Arbeiderpartiet foreslår denne uken å sette et klart mål om at det skal være 50 prosent av hvert kjønn i nøkkelposisjoner foran og bak kamera. Vi vil at de offentlige pengene vi bruker på film, skal fordeles likt mellom kvinner og menn. Dersom bransjen ikke selv klarer å nå dette målet i løpet av få år, vil vi vurdere å dele støtteordningene i to, slik at kvinner og menn får penger fra hver sin pott. Vi vil opprette et forsøk der prosjekter med kvinner i nøkkelposisjoner, får økt etterhåndsstøtte – et grep som med hell er brukt for å sette fart på norsk barnefilmproduksjon. I tillegg vil vi styrke filmfondet og filmregionene, slik vi har gjort i alle våre alternative budsjetter, for å legge til rette for ambisiøs satsing på norsk film og tv-serieproduksjon.
Det argumenteres ofte mot tiltak som kan øke kvinneandelen i norsk film ved å vise til at ukvalifiserte kvinner vil få sjansen på bekostning av kvalifiserte menn, og at mål om likestilling står i veien for kunstnerisk frihet. Vi mener tvert imot at fravær av likestilling står i veien for kunsten og kvaliteten. En jevnere fordeling av midler og posisjoner er verken kvotering eller forfordeling, det er lik tilgang til ressursene.
Arbeiderpartiets viktigste mål er at alle skal ha like muligheter i Norge, uavhengig av hvem man er. Men fordi makten mellom menn og kvinner er ulikt fordelt, vil tilsynelatende kjønnsnøytral politikk slå ulikt ut for menn og kvinner og forsterke ulikhetene knyttet til makt, muligheter og ressurser. Derfor vil vi gå drastisk til verks. Både fordi det er urettferdig at kvinner og menn ikke har like muligheter til å lykkes i filmbransjen, og fordi kvinners historier er like viktige å formidle som menns.