Farvel #metoo, hallo hverdag

Så deilig det har vært med #metoo. Det er sjelden jeg kan sitte rundt et bord med hvem som helst og alle har en sterk mening om et debattert tema uten at noen sier at de ikke syns det er noe gøy å diskutere det lenger. Det er som Aleksander Schau ropte på Twitter en lørdag kveld og hele Norge svarte: «Nei, men for svarte, vi kan snakke om dette alle sammen, ikke bare du, mann!». Og vips ramla det tusenvis av skuespillere ut av metoo-skapet, sangere, musikere og ikke minst dem jeg føler kanskje har de groveste historiene: servitørene!

For en flodbølge og for en fantastisk førjulstid. For midt oppi all elendigheten med så mange forferdelige saker, oppvaskmøter og nye retningslinjer som jeg regner med at alle har fått på plass på jobben sin, og etter at tsunamitrakasseringsbølgen har trukket seg tilbake, har vi sluppet så mye hverdagslig fjas og globale nyheter om vår miserable verden at vi snart burde takke Weinstein som satte i gang alt dette. Det har vært en fryd å kunne snakke med selv den minst engasjerte kvinnen eller mest såra mannen som føler seg utpekt som overgrepsmann. Det har kokt på Facebook, på Twitter og rundt restaurantbord. Folk har skilt seg, mista jobben, folk har krangla og tulla, blitt såra og krenka. Det er nå, når #metoo svinner ut fra kronikkene og avisspaltene og inn på julebordene og kontorlokalene, at kampanjen får vist om den virkelig har satt dagsorden. Og vi komikerne skal være der, på julebordene, vi skal bruka øya våre og se om det funker. At det er litt kjedeligere på julebordet for «tafsefar» dette året, det skal jeg si deg er en seier for så mange kvinner rundt samme bord. Det er de tre neste ukene det gjelder å vise at vi har forandret oss!

Men fader så deilig det er når vi bryr oss om noe mer enn hvorfor det bare er 20 prosent avslag på Black Friday. Denne uka, da vi så smått ser havet legge seg etter stormen, kommer de fram, de gamle travernyhetene. Plutselig må du engasjere deg i de stygge sementrørene på Karl Johan som skal hindre lastebilterror. Du tenker ikke lenger på om det er rett eller galt å navngi overgripere, for du sitter heller og lurer på hvorfor i huleste hun Meghan Markle har så lyst til å neie resten av livet for Dronning Elisabeth? Og er det ikke ganske sterkt at prins Harry må gå ut og fordømme hets, fordi forloveden er halvt afroamerikansk? Fortsatt blir vi ikke like opprørt over rasistisk hets som vi burde blitt. Vi burde blitt like berørt av terroren i Egypt som den i Paris eller Stockholm. Et Egypt der kvinnene har blitt mindre frie etter den arabiske våren.

Vi blir ikke engang provosert av hvor trakassert Lan Marie er. Dumskapen vår tar snart over igjen. Jeg fikk tips om en app, som kunne vise deg selv både som hitman og jente med Hollywood-filter, altså ikke metoo-filter, men hvordan du ser ut som en superstar med Botox i fjeset, eller som en gammel mann. Jeg lignet en blanding av pappa og pave Frans. Sistnevnte føler jeg har blitt veik. Han ble jo sett på som en kul katt som tør snakke der alle andre paver har holdt kjeft! Når han ikke sier «rohigya», er det ikke fordi han strever med uttalen, men fordi han feiger ut overfor buddhister med illsint karma og vevre Suu Kyi. Etnisk rensing provoserer mindre enn når katolske prester har reisning. Sånn er vi mennesker satt sammen.

Hverdagen. Etter metoo og oppgjør i egne rekker husker man knapt å ha lest om skumle menn på andre måter enn dem i Sporten på TV 2. Denne uka kom jeg på både Putin, Rocket Man i Nord-Korea og den skumle kronprinsen bin Salman i Saudi-Arabia, som sikkert seiler opp som en ny Gaddafi hvis vi ikke passer på. Og udødelige Mugabe, som midt i metoo-heten trakk seg ufrivillig tilbake, med 100 millioner i potten som premie for å ha sultet ut sitt eget folk. Mitt Sabona-fadderbarn i Zimbabwe droppet ut av skolen i forrige uke. Jeg hadde sponset henne med skolegang siden hun var seks år gammel. I år fylte hun 19. Nesten ingen fattige klarer å stå på eksamener og overleve i et land med konstant tørke og hungersnød år etter år. Men dette er lett å glemme når det er Northug som får all spalteplass, mest fordi han ikke kan gå på ski lenger, men også fordi han legger ut morsomme klipp på Instagram. Sporten kan kanskje kjøre på med metoo litt lenger enn oss andre, og gjerne ta flere oppgjør samtidig innad i gruppa. Idrettspampene må slutte å drikke alkohol mens de ber stjernene fronte alkokuttkampanjer, melkebarter og Bama-frukt til leppa tar dem.

Apropos alkohol. Det meste av arbeidslivet har faktisk strenge regler på alko. Alle i staten har retningslinjer, bortsett fra P3 Gull-etterfester på NRK så klart, men resten av landet har som regel klare krav til hvor mye som kan drikkes. Det er ikke rart at russefester med 200 drita russ i helgen ender i slagsmål med brannvesen og politi når alle voksne rundt dem oppfører seg som om de var avgangselever. Selv om siste setning høres ut som den er kopiert av en Aftenposten SiD-kronikk skrevet av en fjortenåring, føler jeg det må være lov til å si at russen faktisk må få lov til å oppføre seg som fylleidioter, og ta straffa for det så klart. Men når du ser foreldrene deres glede seg mer til å rulle med bussen i mai enn det guttungen gjør, da er det ikke rart vi ikke får slutt på dumskap i fylla. Da er det ikke rart det blir orgier i russebussen, som i tillegg filmes og spres.

Det er foreldrenes ansvar at #metoo ikke sprer seg blant unge, det er faktisk ikke et samfunnsansvar, russelivet er ikke arbeidsliv. Vårt ansvar er å si ifra når vi ser at det skjer. Å lære kidsa oppførsel, det må du der hjemme gjøre sjøl. På lik linje med å begrense bruken av sovemedisin til unge og barn. At det norske folk ikke får sove, det må vi finne en annen løsning på enn å stappe tenåringene og småbarna fulle med avslappende tabletter. All denne dumskapen burde vi nå ha snakket om i mange uker. Men heldigvis har vi sluppet det. Vi har kjent på sinne, samhold og søsterskap i stedet. Det har vært en grusom, men fin tid, midt oppi all dritten. Farvel #metoo og #godførjulstid.