Andelen midlertidig ansatte i Norge fikk en brå oppgang fra 2015 til 2016, etter at regjeringen ga generell adgang til å ansette folk midlertidig i ett år. Fra sommeren 2015 ble det lov med denne typen midlertidig ansettelse, uten å begrunne midlertidigheten, og uten krav om at det var et tidsbegrenset arbeid som skulle utføres. Regjeringens motivasjon var å få flere ut i jobb.
På tross av at vi fikk 18.000 nye midlertidig ansatte, ble det «ingen nevneverdig økning» i sysselsettingen første året, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2017 gikk andelen midlertidige ned igjen, men like fullt er det flere enn det var før regjeringens omstridte grep.
I dag er det høring i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget om Arbeiderpartiets forslag som har som mål å skrote den generelle adgangen til midlertidig ansettelser inntil ett år. Vi håper Stortinget slutter opp om forslaget.
Regjeringen mente at særlig unge og personer med minoritetsbakgrunn som sto utenfor arbeidslivet, ville nyte godt av muligheten til å få en midlertidig jobb, for å få en fot innenfor arbeidslivet. Vi er enige med tidligere LO-leder, Gerd Kristiansen, i at regjeringen har brukt «utsatte grupper som brekkstang for å slå hull på arbeidsmiljøloven».
Det er bred enighet om at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Fast jobb gir trygghet, sikrer en forutsigbar økonomi for hver enkelt, og bidrar til arbeidsplasser der ansatte blir hørt og ivaretatt. Vi hører stadig om arbeidssteder med en fryktkultur der ansatte ikke tør å varsle om kritikkverdige forhold, eller kreve sine rettigheter, fordi de er redd for å miste muligheter for videre jobb.
Å få flere ut i jobb er viktig, men det gjøres ikke ved å skape et mindre trygt arbeidsliv. Å åpne opp for at flere skal få en løsere tilknytning til arbeidslivet kan ikke være medisinen mot arbeidsledighet, særlig i en tid der vi ser økende bruk av innleid arbeidskraft, og svakere organisasjonsgrad enn før.