Fanget av systemet

Tove Bjørgaas skriver i Dagsavisen (4/9) at USAs president Obama må bli tøffere for å bli gjenvalgt neste år. Hennes påstand kan neppe bestrides, men spørsmålet er om dette vil være nok. Kandidaten Obama lovet forandring. President Obama har villet samle nasjonen og inkludere opposisjonen, men den har frabedt seg å bli inkludert. Dermed er Obamas forsøk på samling falt på steingrunn. På viktige områder er det blitt mer kontinuitet enn forandring. Mange av velgerne fra 2008 er skuffet uten at opposisjonen er fornøyd.

Umiddelbart etter innsettelsen vinteren 2009 lot Obama en sjanse gå fra seg: Han kunne ha holdt en tale som fastslo fallittboet etter åtte års republikansk styre, med kriger USA verken kan vinne eller har råd til å føre, med underskudd og statsgjeld ute av kontroll, og med en tiltakende forverring av infrastruktur, helsevesen og utdanning, og som botemiddel foreslå en større offentlig innsats blant annet finansiert ved skatter på høye inntekter og store formuer. I stedet satset han på kompromisser og forsoning med krefter som ingen forsoning ville ha. For store deler av det republikanske parti synes det viktigere å slå Obama enn å redde USA. Dette er ikke uoppnåelig.

President Obama er fanget av USAs politiske system, der særinteresser kan hindre forandringer. Noe forenklet er nøkkelen Representantenes hus, hvis medlemmer velges i enkeltkretser for to år av gangen. Dermed er de i permanent valgkamp og avhengig av finansiering fra næringslivet. Dette utnyttes systematisk av pengesterke sponsorer og er blitt trappet opp etter at USAs høyesterett tidligere i år fjernet enhver grense for bidragenes størrelse. Kandidatene konkurrerer ikke bare om velgere, men også om penger. I USA blir folkestyret, demokratiet, supplert av et pengevelde, et plutokrati, med økende betydning. Noen av midlene bevilget av Kongressen kanaliseres tilbake til representantene som støtte til deres valgkamp. Overfor uvillige representanter finnes motkandidater.

USA sliter med store underskudd i utenriksøkonomien. Over halvparten av handelsunderskuddet skyldes oljeimport. Billig bensin gir svake insentiver til sparsomhet. En amerikansk bil bruker i gjennomsnitt dobbelt så mye bensin som en europeisk bil. USAs forbruk av olje i forhold til økonomisk ytelse er dobbelt så høyt som i Norden. Dersom USA hadde brukt drivstoff like effektivt som oss, ville landet ha vært selvforsynt med olje. En koalisjon av oljeindustri, bilindustri og utbygger-interesser sørger for at Kongressen ikke vedtar noen bensinskatt.
USA sliter også med et stort underskudd på statsbudsjettet. Landet står for nærmere halvparten av verdens militære utgifter. Direkte og indirekte kostnader til militærvesen, indre sikkerhet og politi er en langt større byrde enn i de fleste andre land. Rustningsindustrien har avleggere og underleverandører i praktisk talt hver eneste valgkrets. Deres penger sørger for at representantene fortsetter å øke de militære budsjettene. På samme måte kan USAs finansvesen hindre strengere reguleringer for seg selv, og den private helsesektor unngå offentlige tiltak som kunne bidra til å senke kostnadene og fortjenesten.

USAs politikk overfor Midtøsten kontrolleres av pengesterke proisraelske interesser. Våren 2011 ble det tydelig at Israels statsminister Netanyahu nyter mer støtte i Kongressen enn USAs egen president Obama. På denne bakgrunn er det tvilsomt om det holder for Obama å bli tøffere for å bli gjenvalgt i 2012. Maktforholdene i USAs politikk og økonomi gir sterke føringer for kontinuitet, uansett skadevirkninger. Nå har regjeringen Obama også måttet gi opp kampen for bedre lokal luftkvalitet.

Tragedien er at USA har alle forutsetninger for å ha en god økonomi med gode levekår, men det politiske systemet virker ødeleggende. Fra et europeisk perspektiv fortoner løsningen seg som enkel: En føderal bensinskatt på for eksempel to norske kroner literen ville gå langt i å dekke budsjettunderskuddet, likeledes en føderal moms på 10 prosent. Slike – etter europeisk målestokk enkle tiltak – blir i USA hindret av interessekonflikter og ideologisk stivsinn. Forsvarsdepartementet, Pentagon, har overtatt mye av initiativet i utenrikspolitikken. Et konfliktperspektiv på USAs forhold til resten av verden tilsier høye bevilgninger til militære formål og innenlandsk sikkerhet.
Det kan ikke utelukkes at Republikanerne stiller opp med en kandidat som ikke klarer å vinne valget neste år, men det kan være en like god sjanse for at Obama blir erstattet av en høyreorientert republikaner som for eksempel Texas-guvernør Rick Perry.

I mellomtiden forverres USAs økonomi; sysselsettingen og levestandarden faller, underskuddet og statsgjelden stiger. Sentralbanken har lovet lave renter i ytterligere to år og trolig må seddelpressen tas i bruk igjen. Underskuddene brukes ikke til investeringer, men til forbruk, og produksjonskapitalen forvitrer. Finansinstitusjonene får låne i Sentralbanken til en rente på 0,25 prosent. Pengene går lite til amerikanske bedrifter, mer til posisjoner i råvaremarkeder og utenlandske verdipapirer med høyere avkastning. Bruk av offentlige midler til vedlikehold av veier og opprustning av skoler ville ha skapt flere arbeidsplasser, men Obama grep ikke sjansene. I stedet forfaller veinettet og titusenvis av lærere sies opp. Gjeldsoppbyggingen har vist seg ubrukelig som virkemiddel til å få USAs økonomi på fote.

I tillegg til en offentlig gjeld som i forhold til økonomiens størrelse minst er på høyde med Hellas' når statsgaranterte boligbanker, pensjonsfond, delstater og byer tas med, er i USA husholdningene også sterkt forgjeldet, i motsetning til i størstedelen av Europa. Derfor er USA mer sårbart enn eurosonen overfor en renteoppgang.

Gjeldsbyrden må ned for å få sving på amerikansk økonomi og unngå langvarig stagnasjon. Virkemiddelet kan være høy inflasjon som reduserer realverdien av gjeldsbyrden, som på 1970-tallet, men dagens lave sparerate gjør at USA lever på kapital fra utlandet. Utenlandske sparere vil neppe finne seg i en høy inflasjon uten å kreve en betydelig høyere rente. Alternativet er en statskonkurs i en eller annen form.