Alle familier som har det vanskelig, har det vanskelig på hvert sitt vis. Det kan være tvillingmora som blir enke mens nummer tre er på vei, som klarer seg sånn noenlunde, men som opplever at hjelpen ikke er der når hun brekker beinet. Det kan være familien som måtte bruke ett og et halvt år på søknader, avslag, klager, nye søknader og anker i en jungel av byråkrati før de fikk hjelp til å passe på en svært syk og handikappet sønn. Historiene er mange.
Det finnes et tiltak som kunne hjulpet dem: En familievikar som på kort varsel kan steppe inn når det oppstår en krise.
Foreldre med tvillinger, trillinger eller firlinger er langt mer sårbare enn familier med bare ett barn. Familier der ett eller flere barn har nedsatt funksjonsevne eller har alvorlige sykdommer, risikerer å komme i vanskelige situasjoner de ikke klarer å løse uten hjelp. Men dagens system er ikke laget for dem. I stedet for å få hjelp, sendes de fra det ene kontoret til det andre. Noen av eksemplene er så ille at man skulle tro de var hentet fra en sosialrealistisk roman fra slutten av 1800-tallet.
Denne uka hadde Stortinget en gyllen mulighet til å rette opp denne feilen. Et forslag fra SV om blant annet å innføre familievikar skulle behandles. Senterpartiet og KrF var positive. Regjeringen har akkurat levert fra seg en familiemelding blottet for innhold og tiltak, så fra den kanten var det lite håp om støtte. Men hvis Arbeiderpartiet meldte seg på, kunne en sårbar og oversett gruppe endelig se fram til en snarlig redning. Dette handler om familier i en desperat situasjon. For å forsøke å forstå sånn noenlunde hvordan de må ha opplevd stortingsdebatten om familievikar, prøver vi oss på en liten omskriving av noen av innleggene.
Tenk deg at du er i ferd med å drukne. Du gisper etter luft og kjenner at vannmassene har fått tak og er i ferd med å dra deg ned. Men akkurat i det kroppen skal til å synke for godt, kommer hjelpemannskapet ilende til. De ser og forstår. Her haster det. Hvis de ikke gjør noe nå, vil det være for seint.
Akkurat idet de skal få deg på land, skjer noe uventet og rart: De stopper helt opp. Den ene hjelperen din, la oss kalle den Frp, sier: «Det å bade er ei stor glede, og det å bade under vann to eller tre gonger etter kvarandre, må jo vera dobbel eller tredobbel glede, alt etter kor mykje ein badar på ein gong. Men nokre opplever det ikkje berre som gledeleg, men til tider også som utfordrande på ulike måtar». En annen hjelper, la oss kalle den Ap, gjør seg lignende tanker. «For noen vil ikke dette være de store utfordringene, og hverdagen kan gå greit i hop. For andre er det ikke til å klare seg gjennom. De trenger hjelp og støtte». Den ivrigste blant mannskapet, la oss kalle henne SV, skriker opp om at nå haster det. Her nytter det ikke med ullent prat. To andre, la oss kalle dem KrF og Sp, sier seg nølende enig i det.
«Eg er ikkje i tvil om at folk som druknar oftare kan få utfordringar enn andre. Men det gjeld andre også. Det er derfor viktig at ein ikkje har meir fokus på denne gruppa enn andre som kan ha like store, om ikkje større, utfordringar enn akkurat desse», forklarer Frp. Ap nikker, og understreker at vi egentlig ikke vet nok om hva som faktisk hjelper. De blir enige om å levekårsundersøke deg der du ligger og spreller. Så får vi se hva som skjer videre. En siste hilsen gir lite håp: «Dette vil forhåpentlegvis føra til betring for dei det gjeld. Så får vi sjå kva denne levekårskartlegginga seier, og eventuelt jobba ut frå det», sier Frp med et skuldertrekk.
Slik gikk det, altså. Stortingsflertallets tilbud til denne gruppa er at den skal undersøkes nærmere. Selv om dette ikke handler om mennesker som drukner sånn helt konkret, er det i mange tilfeller snakk om familier i en så håpløs situasjon at de ikke klarer å holde hodet over vannet. Da Stortinget behandlet saken, ble det gjentatt flere ganger fra talerstolen at risikoen for depresjon er 77 prosent høyere for tvillingmødre enn andre. Av de interne dokumentene i Barne- og familiedepartementet går det fram at det egentlig ikke er noe behov for noen levekårsundersøkelse av disse gruppene. Vi vet nok fra før.
I tillegg vil det koste ganske lite – drøyt 80 millioner i året – å sørge for at alle landets kommuner gir et like godt tilbud som de beste kommunene allerede har. En liten utgift for fellesskapet, men en enorm forskjell for dem det gjelder. De aller fleste av oss som er så heldige å ikke være i en tilsvarende situasjon som disse familiene, vil vel mene at dette er skattepenger som sitter særdeles løst i lomma vår.
Nå skal det altså undersøkes litt i stedet. Om levekårsundersøkelsen fører til noe som helst, er svært usikkert. Senterpartiets Kjersti Toppe fremmet forslag om at Stortinget i det minste skulle forplikte seg til å få resultatene av undersøkelsen på sitt bord og vurdere tiltak seinere. Det ble nedstemt. Løsningen på problemene til disse familiene, slik stortingsflertallet ser det, er altså at man bestiller en undersøkelse som skal legges i en skuff.
Det er ingen grunn til å tro at familieminister Solveig Horne fra Frp er interessert i å ta tak i denne utfordringen. Familiemeldingen hun har levert til Stortinget er like lite håndfast og full av luft som en bolledeig som har stått for lenge til heving. Verre er det med Arbeiderpartiet. De valgte full faneflukt i stedet for å skaffe flertall for et billig og livsnødvendig tilbud til en svak og sårbar gruppe. Det eneste røde ved partiet i denne saken er skamrødmen. Men de skjuler den godt.