Pride-paraden i Tyrkia ble forbudt av myndighetene for fjerde år på rad i år. Aktivister samlet seg likevel i sentrum av Istanbul søndag, men ble møtt av politi med hunder, gummikuler og tåregass. FOTO: BULENT KILIC/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

03-07-2018

Familien i internasjonal politikk

«Tradisjonelle familieverdier» blir stadig oftere brukt for å rettferdiggjøre systematisk stigmatisering av homofile i vidt forskjellige land verden over.

d

Lørdag hadde Oslo Pride rekordoppmøte med 40.000 deltakere og 200.000 tilskuere. Samme helg hadde Pride-komiteen i Istanbul fått forbud om å arrangere parade, noe de valgte å trosse. Fra 2003 til 2014 var Pride-parader lovlig i Tyrkia, med 100.000 deltakere i Istanbul i 2014. Begrunnelsen for at paradene nå er forbudt er «sikkerhet og sosiale hensyn». I motsetning til i mange muslimske land er ikke homofili ulovlig i Tyrkia, men stigmatisering er utbredt. I 72 land er homofili derimot forbudt, inkludert i Qatar, vertslandet for neste VM. I Saudi-Arabia, Iran, Sudan, Jemen og i deler av Nigeria og Somalia er homofili også grunnlag for dødsstraff.

I forbindelse med årets VM i Russland har myndighetene lettet på restriksjonene mot såkalt «propaganda om ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner» mot mindreårige. Loven kom i 2013, og er kjent som «loven om homofil propaganda». Russisk politikk har de siste årene beveget seg i mer sosialkonservativ retning. Tradisjonelle, kristne verdier blir fremstilt som motsats til liberale, dekadente verdier. Myndighetene og kirken samarbeider tett, blant annet i kampen om å definere hva som er «moralsk» internasjonalt. I fjor sammenlignet sågar den russisk-ortodokse patriarken Kirill moralsk motstand mot likekjønnet ekteskapslovgivning i Vesten med motstand mot apartheid og fascistisk lovgivning.

De familiekonservative holdningene har bred støtte i befolkningen. Ifølge meningsmålinger utført av Pew i 2015 og 2016 sier 86 prosent av russere at homofili ikke bør være akseptert i samfunnet. De er langt fra alene blant naboer: i tretten av atten sentral- og østeuropeiske land mener flertallet at homofili ikke bør aksepteres. Befolkningen i land hvor ortodokse kristne utgjør majoriteten er særlig skeptiske. Dette inkluderer Armenia (97% motstand mot homofili), Georgia (93%), Moldova (92%) og Ukraina (86%). I landene med katolsk flertall, som Polen og Ungarn, er befolkningen nærere delt i to. Samtidig ser vi også her at myndighetene tar aktivt del i en internasjonal familiekonservativ vending.

Sosialkonservative bevegelser hyller Russland som en internasjonal leder i spørsmål knyttet til familie og tradisjoner. Siden 2010 har Russland i FN forsøkt å promotere «tradisjonelle verdiers» rolle i arbeid med menneskerettighetene. I 2015 vedtok FNs menneskerettighetsråd en konservativ resolusjon med navn «Beskyttelse av familien», sponset av blant annet Russland. De er imidlertid langt fra alene, med allianser mellom kristne og muslimske bevegelser i aktiv kamp for å forsvare «kjernefamilien» i FN og andre arenaer.

For kristne familiekonservative har den amerikanske «Verdenskongressen av Familier» vært et sentralt samlepunkt, senest i Budapest i fjor. Internasjonale LHBT-kampanjer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) blir problematisert og latterliggjort. Under kongressen anklagde den ungarske statsministeren Viktor Orbán EU for å være dominert av en «relativiserende liberal ideologi som er en fornærmelse mot familien». Familiekonservatismen har blitt en del av den nye kampen om politisk, nasjonal suverenitet, blandet inn i Europa med motstand mot EU.

Amerikanske evangelister har vært særlig aktive i familiekonservativt samarbeid og aktivisme internasjonalt. De spilte for eksempel en angivelig viktig rolle i å bygge opp anti-abortbevegelsen i Russland etter Sovjetunionens fall. En slående rapport fra 2009 avslørte at amerikanske ytterliggående evangelister også var sentrale i å fremme anti-LHBT lovgivning og homofobi i afrikanske land. Amerikanerne framstilte homofili som et vestlig fenomen, og seg selv som anti-imperialister som jobbet mot en vestlig liberal agenda. I Uganda var amerikanske evangelister blant annet sentrale i å fremme dødsstraff for homofili i 2009 (senere igjen i 2014).

Selv om de nevnte amerikanske høyrereligiøse bevegelsene er særegne og ytterliggående, er familiekonservatisme en kamparena også i etablissementet. I USA er Høyesterett nå på vei mot høyre. Forrige uke bestemte dommer Anthony Kennedy for å pensjonere seg, hvilket betyr at han vil bli erstattet av en ny konservativ dommer. Selv om Kennedy selv var konservativ, tok han radikalt nok side med de liberale dommerne i å blant annet legalisere likekjønnet ekteskap i 2015. Selv om ekteskapsloven neppe vil bli reversert med ny dommer, vil både abortlovgivning og nye rettigheter for homofile være truet. Det glemmes ofte når vi snakker om USA som den liberale ordens fanebærer, at de selv har sterke illiberale krefter på felt som familiepolitikk.

Sist, men ikke minst, er også det mer tradisjonelle ytre høyre en viktig aktør i den familiekonservative agendaen. Sammen med tre andre store menneskerettighetsorganisasjoner sendte Amnesty International i juni et brev til den ukrainske innenriksministeren og statsadvokaten. Organisasjonene er svært bekymret for at en rekke høyreradikale bevegelser det siste året har fått fysisk og verbalt angripe LHBT- og kvinneaktivister uten at politi og påtalemyndigheter har fulgt opp. Kritikken passer ikke inn i det bildet mange europeiske politikere ønsker å ha av Ukraina etter revolusjonen i 2014, men vitner om en utvikling som går på tvers av internasjonale politiske allianser og skillelinjer.

Ikke alle høyreradikale grupper er familiekonservative. I Nederland har Frihetspartiet (PVV) til Geert Wilders markert seg med å være pro-LHBT, med islam som fienden. Men det høyreradikale østerrikske regjeringspartiet FPÖ har for eksempel slått fast at en familie er «en mann og kone med felles barn». Marie Le Pen i Frankrike har hyllet Putin for å fremme kristen sivilisasjon og tradisjonelle verdier i Europa, og UKIP i England er for «tradisjonelle kjernefamilieverdier». Den nye familieministeren i Italia, fra det høyreradikale Lega Nord, uttalte nylig at «familier er de naturlige, hvor et barn må ha en mor og en far».

Disse utviklingene er ikke identiske, men de skjer heller ikke isolert. På samme måte som LHBT-rettigheter har spredd seg gjennom internasjonal aktivisme, ser vi nå en styrket internasjonal diskurs rundt kjernefamilien. Samtidig er en motreaksjon vanskeliggjort ved at også vilkårene for menneskerettighetsarbeid har blitt tyngre i en del land, som i Tyrkia, Ungarn og Russland. De familiekonservative holdningene gjenspeiles dessuten i befolkninger som i økende grad også ønsker å ta tilbake nasjonal politisk suverenitet. Det gjør det enda mer utfordrende for land som Norge å skulle fremme LHBT-rettigheter internasjonalt, og vil kreve både mye politisk vilje og allianser med likesinnede.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!