Kultur

Faktisk

Min indre Finn-Erik Vinje bjeffer til stadighet. Og bra er det, faktisk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Faktisk

Min indre Finn-Erik Vinje bjeffer til stadighet. Og bra er det, faktisk.

Her om dagen spaserte jeg oppover Thorvald Meyers gate. På min vei forbi Ark på hjørnet smeller det fra en av de tre ungdommene som sto på fortauet og pratet: «Hun er litt flinkere enn meg, faktisk.»

Først lød det som en raus innrømmelse av at en annen var utstyrt med større talent og ja, overgikk henne i kvalitet på hva enn det var de pratet om. Og jeg tenkte at det var fint at ungdommen var snille med hverandre. Men etter å ha kjent litt etter så kom jeg til at det ikke var raust i det hele tatt. Det var smålig. For hva betyr vel dette ordet faktisk? Ikke virkelig eller reell, som er ordets nominelle verdi.

Ordet betyr jo i praksis et mildt «tro det eller ei» eller «helt sant». Og det brukes i mange situasjoner som et passivt vedheng med kraft til å vende opp-ned på alle utsagn. Og det spres rundt som med en møkkaspreder. Vi kaster om oss med dette faktisk. Gjerne i forbindelse med komplimenter. Og gjerne om måltider. Det var sikkert ment å forsterke når det først begynte å spre seg. Men hva sier du egentlig hvis du takker for maten og sier «det var godt, faktisk»? Ligger det ikke et element av overraskelse i det? Jo. Og da snus rosen for maten til en overraskelse over kokken. Som kan lage mat, faktisk. Nei, hvem hadde vel trodd. Noen må få satt en stopper for galskapen. Men til min fortvilelse leser jeg at Finn-Erik Vinje er blitt gammel og rund i kantene og ikke lenger bryr seg så mye. Hvem skal da holde fortet? En dag snart bryr kanskje ikke Per Egil Hegge seg heller, og da folkens, da er vi aleine hjemme. Faktisk.

Hegge kunne hjulpet oss med å luke ut «faktisk», men har kanskje nok med sin innbitte kamp mot «i forhold til» som han har døpt «forholdismer». Jeg kan for øvrig tipse om en tilsvarende diagnose: En kollega her på jobben sier «knytta til» så ofte at det knyter seg inni meg. Språkrådet råder folk til å si ifra til sånne misbrukere på en hyggelig måte. «Påpek at det er mange som irriterer seg over dette uttrykket, og at mange der ute vil juble hvis hun slutter å bruke det». Jeg kan ikke det! Jeg er for feig.

Uansett, Hegges nitide arbeid bærer nå frukt. For nå er Presseforbundets milde, men mektige Per Edgar Kokkvold på krigsstien. Han har også sett seg lei på språklig slapphet og har svingt rødpennen over sin egen lille røde, Vær varsom-plakaten. I 18 år har der fått stå hele tre «i forhold til». De skal ut alle sammen, og kanskje kan vi håpe politikerne noterer seg utviklingen. Dette blir Kokkvolds siste revisjon av plakaten, som ikke bare skal rydde opp i henhold til Hegge. Det justeres andre ting også. Men så skal han pensjoneres. Han også. Det sies at kjerkegården er full av uerstattelige folk, men uten Kokkvold så blir det svimlende ensomt.

Andre språklige helter har også stått fram denne uka. Gutta som har slitt seg gjennom 300.000-400.000 registrerte nyord i Norge siden 1975, bare må få kredd («En kortform for kredibilitet, først brukt i Dagbladet 25. juni 1997 i sammenhengen «Petre mister kredden») for den jobben de har gjort. Hundretusenvis av ord er tynt ned til 10.000, sirlig forklart, gjort rede for og gitt ut mellom to stive permer på Kunnskapsforlaget. Det er Tor Guttu og Boye Wangsteen vi skal takke for at vi nå kan gå til informerte kilder og sjekke ut hvem som startet Hegges helvete. Det var nemlig VG, som i 1960 for første gang brukte frasen «i forhold til».

To oppføringer under i nyordsordboka finner vi et annet i denne sammenhengen passende uttrykk, «forjævlisere». Også dette uttrykket ble første gang brukt i Dagbladet, i 1981, av en gjeng som kalte seg «Ungdomsopprøret: «Detta er en konnsert mot forjævliseringa av Oslo. Først skal vi høre på ei som hetter Sissel Rønbech. Hu er visst med i regjeringa.»

Ord er gøy. Men faktisk må vi slutte med, faktisk.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

Mer fra: Kultur