FNs nye bærekraftsmål ble vedtatt på generalforsamlingen i september i fjor. Disse 17 målene utgjør en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Bærekraftsmålene er universelle og skal gjelde for alle verdens land.
FNs generalsekretær, Ban Ki-Moon, oppfordret i 2012 verdens ledere til å gjøre utdanning tilgjengelig for alle og tok til orde for å fostre ”globalt borgerskap”. For å forme en bærekraftig fremtid og en bedre verden å leve i, må utdanningspolitikken fremme fred, gjensidig respekt og miljøhensyn. Nettopp derfor har samfunnsfaget en viktig plass i skolen.
Men samfunnsfaget får for lite politisk oppmerksomhet, og sliter med manglende satsing og interesse fra myndighetenes side. Den gis heller til matematikk, norsk og engelsk, fag som de siste årene har vært prioriterte satsningsområder fra politikernes side. Dette er viktige fag, men når noe kastes lys på, faller samtidig noe annet i skyggen. Et av de tapende fagene er nettopp samfunnsfag. Norge er forpliktet til å lage en nasjonal handlingsplan som skal sikre at målene blir fulgt opp. Dette vi få innvirkning på norsk politikk, – ikke minst utdanningspolitikken. Derfor må arbeidet med å utrede fremtidens skole sees i sammenheng med arbeidet med å lage en handlingsplan for å nå bærekraftsmålene.
Samfunnsfaget er heller ikke lenger obligatorisk (!) ved lærerutdanningene, men består som valgfag og frivillig fordypning for studentene. Da blir det tilfeldig hvor mye samfunnsforståelse nyutdannete lærere har når de begynner sin yrkeskarriere.
For å ivareta Norges forpliktelser i forhold til bærekraftsmålene og for å ”styrke globalt borgerskap”, slik Ki-Moon oppfordret til i 2012, må samfunnsfaget styrkes, både i lærerutdanningen og i skolen, når faget skal fornyes (jfr. St.m 28, 2015/16 «Fag - Fordypning - Forståelse»). Dét må bety en styrking av de kompetansene samfunnsfaget skal ivareta i Kunnskapsløftet og utvikle hos elevene. Faget skal fremme likestilling, grunnleggende menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse. Derfor trenger vi lærere som kan forklare konfliktene i Midtøsten, årsakene til terrorangrepene i Frankrike eller «Brexit» i Storbritannia, som kan reflekterer sammen med elevene om hvordan velferdssamfunnet og arbeidslivet fungerer og endres, diskutere miljøutfordringene og mulige løsninger på dem, og ikke minst diskutere rasisme og hatprat.
Derfor trenger vi politikere som er bevisst våre internasjonale forpliktelser og som skjønner betydningen av god samfunnsfagundervisning og hvilke grep som må tas når faget skal fornyes. Skolens gamle ideal om å utdanne «gagns menneske» gjelder fortsatt. Mer enn noen gang.