Debatt

Fagbevegelsen må dumpe oljenæringen

Hvis vi mener alvor om det grønne skiftet, må vi satse og tenke helt nytt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Helga Lerkelund, fagrådgiver i Naturvernforbundet.

«Det finnes ingen jobber på en død planet», lyder et gammelt slagord i fagbevegelsen. Det burde derfor være liten tvil om at kampen mot menneskeskapte klimaendringer også berører fagforeningene. Naturvernforbundet er derfor utrolig glade for at vi har et godt samarbeid med sterke aktører som NTL, Fagforbundet, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet for å presse på for grønne og mer bærekraftige løsninger for framtida. Likevel kan det se ut til at deler av fagbevegelsen har tungt for å innse at Norge er nødt å omstille seg fra forurensende olje og gass og over på mer fornybare næringer. Senest i mars gikk LO-leder Gerd Kristiansen ut i media og krevde at Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for oljeboring.

Det er ingen tvil om at norsk olje og gass er viktig for det norske velferdssamfunnet. Oljenæringen har bidratt til trygge og godt betalte arbeidsplasser, inntekter til staten og et mangfold av bedrifter som leverer varer og tjenester til oljenæringen. Ikke alle har en tante på Toten, men vi har alle en far, onkel, søster eller venn som jobber i oljebransjen. Funnet av norsk olje og gass har ikke bare påvirket økonomien, det har vært med på å forme norsk kultur, selve folkesjela og hvordan vi oppfatter oss selv i verden. Den «norske modellen» har blitt markedsført med stolthet og høstet beundring verden over. Og det med god grunn. I motsetning til andre oljeproduserende land, utviklet den norske oljebransjen seg til å sørge for tryggere arbeidsplasser, reduserte miljøskader og inntekter til staten som de færreste kunne drømme om. Mye takket være en sterk fagbevegelse som har kjempet frem rettigheter og bedre arbeidsvilkår. Samtidig har stadig flere begynt å anerkjenne at den sterke avhengigheten av en enkelt, dominerende næring ikke bare har vært sunt. Skyhøye lønninger i oljenæringen har tiltrukket seg våre klokeste hoder, skviset ut andre næringer og gitt oss færre ben å stå på. Den lave oljeprisen har gitt oss en smakebit på hva vi har i vente dersom vi ikke klarer å gjøre oss mindre avhengig av oljevirksomhet i fremtiden.

Et mantra blant oljebransjen og deler av fagbevegelsen er at verden fortsatt kommer til å trenge norsk olje og gass i mange år fremover. Og kanskje stemmer det. Men det kan også svinge fortere enn vi tror. Verden er i ferd med å endres i et forrykende tempo. Menneskeskapte klimaendringer truer livsgrunnlaget vårt og tvinger frem løsninger man tidligere ikke mente var realistiske. Det er ikke lenge siden fornybar energi nærmest ble sett på som utopi. Nå er energi fra solceller og vindkraft i ferd med å utkonkurrere olje, kull og gass. I fjor ble det på verdensbasis investert bortimot dobbelt så mye penger i fornybar energi som i fossil energi. Innen 2020 vil trolig fornybar energi være billigere enn fossil energi i de fleste land i verden. I USA er det nå flere arbeidsplasser innen solenergi enn det er i kullindustrien. Og i Sverige har regjeringen satt seg som mål å bli et av de første fossilfrie velferdslandene i verden.

Her hjemme på berget snakkes det i store ordelag om det «grønne skiftet». I 2015 ble det grønne skiftet kåret til årets mest brukte nyord. Likevel er det lite som tyder på noe grønt skifte i praksis. Fremdeles bevilges det langt mer penger til forskning og teknologiutvikling for å ta opp mest mulig olje i nordområdene og Arktis, heller enn til forskning på fornybar energi og alternative løsninger. Norge risikerer å bli både den moralske og økonomiske taperen i klassen dersom vi ikke skjerper oss. Hvis vi mener alvor om det grønne skiftet, må vi satse og tenke helt nytt. Det innebærer at vi må tørre å utfordre ryggmargrefleksen som sier at olje og gass nødvendigvis er veien, sannheten og livet. Å skulle løse Norges usunne økonomiske avhengighet av olje ved å åpne nye, sårbare områder for mer oljeboring er å gå baklengs inn i framtida. Her må fagbevegelsen stå i front og sørge for at Norge er proaktiv, heller enn at vi blir liggende bakpå. Da nytter det ikke å rope etter kortvarige løsninger som har like dårlig evne til å fornye seg som den fossile energien vi er så avhengige av.

Skal vi lykkes i det grønne skiftet trenger vi alle kloke hoder. Og i oljebransjen er det mange av dem. Vi trenger ingeniørene, teknikerne, IT-konsulentene og direktørene. I stedet for å klamre seg til en fossil næring som ikke tåler fremtidens lys, bør det være i oljebransjens og fagforeningenes interesse å heller presse på for at arbeidsplasser innenfor oljenæringen erstattes med nye, bærekraftige arbeidsplasser som på kan være med på å forme det moderne velferdssamfunnet. Slik kan vi sikre at vi også i fremtiden kan gå rakrygget og med stolthet fortelle verden om den nye, norske modellen. Hvordan vi lyktes å gå fra en oljeavhengig nasjon til et lavutslippssamfunn med grønne og bærekraftige arbeidsplasser.

Mer fra: Debatt