08-02-2014

Før, under og etter flukten

Ali Esbati har lest Pooneh Rohis 
debutroman, «Araben», og lurer på om forfatteren har stått hjemme i hans 
barndomskjøkken og tjuvlyttet.

ROMAN
Pooneh Rohi
«Araben»
Ordfront förlag, 2014.

Da jeg leste Pooneh Rohis debutroman «Araben», ble jeg i begynnelsen litt irritert. Fortellingen veves sammen av to tråder: En som på en suggererende og poetisk måte følger Araben (Araberen), «som nok egentlig er tyrker eller kurder eller perser». Og en mer hverdagslig og utbroderende måte, som dras ut av forfatter-jeg-et. Innledningsvis føles grepet utilstrekkelig. Det blir verken gripende allmenngyldig, som hos Jonas Hassen Khemiri, eller følsomt og humoristisk, som Marjaneh Bakhtiari viste i sin debut «Kall det hva faen du vil» (2006 på norsk) og som flere skarpe komikere med innvandrerbakgrunn har gjort til en svensk kunstform.

Men sakte vokser boken og finner sin egen tone. Roman-jeg-et er en universitetsstuderende «duktig flicka» i ferd med å sluttføre sin doktorgradssøknad. Hun bor sammen med Peter, som er snill, trygg og vil ha barn. Samtalene med de nærmeste venninnene handler om flyktningpolitikk, deres egen klassebakgrunn og hvordan det er å være «den andre» i eget land. Når hun kommer hjem til sin mor, handler samtalene delvis om samme temaer, men med andre roller og ord. Innvandrerskapet tvinger seg inn i forholdet. Moren bearbeider det som har gått tapt i eksil. Datteren forsøker frustrert å forstå seg selv når hun lytter. En tidlig skilsmisse rammer inn forholdet og tvinger fram spørsmålet: Hvem sin feil er at det at det ble som det ble? Hvor mye kan skrives på kontoen for komplikasjoner i forbindelse med kulturelt utenforskap i det nye landet? Med tilbakeblikk og dialoger som kretser rundt disse temaene, folder romanen seg ut, blir mer troverdig og gripende.

Selv er jeg en spesiell type leser. En som deler forfatterens bakgrunn fra revolusjon og krig i Iran. Som forstår de ofte uforklarte persiske frasene i morens utlegninger. For meg framstår flere avsnitt som nærmest skumle: Har hun stått og nedtegnet scener som har utspilt seg hjemme hos oss? Kan hun virkelig ha blitt preget på akkurat samme måte av de samme persiske ungdomsnovellene? Den tiraden der hun forsøker å forklare hvor komplekst det iranske samfunnet er - har jeg ikke brukt akkurat de samme ordene selv?

Men «Araben» er mye mer enn gjenkjennelseslitteratur for yngre voksne svensk-iranere med politisk aktivisme i sin nære slektshistorie. Den bearbeider Sverige og svensk samtid. Det raseriet roman-jeg-et bærer på - som noen ganger gjør henne lettirritert og aggressiv, andre ganger oppgitt og passiv - er et sosialt og politisk fenomen som søker et uttrykk. Det er historien om en generasjon som på sine egne måter oppdager glasstak og -vegger i det samfunnet som kan og må være deres hjem. Det er ikke sånn at de som har unngått egne krigstraumer, «forlatt gettoen» eller til og med klatret rett inn i den urbane middelklassen, dermed unngår å bli rammet av ekskluderingsmekanismene og de rasistiske strukturene: «Jag tänker på min kusin som eventuellt ska komma på besök i sommar Jag vill säga till henne att livet här inte är som på MTV. Att du aldrig kan bli en av de här människorna. Man kommer ut men man kommer liksom inte in någon annanstans»

Og ikke minst finnes det i romanen en dyp forståelse for hva foreldregenerasjonen har gjennomgått og gjennomgår. Den sosiale og språklige deklasseringen. Moren som forteller til sin venninne «på sån vacker persiska som hon aldrig pratar med mig på sån vacker persiska som hon aldrig pratar med mig» om hvordan hun forlot det og dem som gjorde henne «välbekant och invand» - «Där jag kan uttrycka alla mina tankar i exakta fraser. Där jag öppnar min mun och är den som är jag».

«Araben» kan leses som en litterær undersøkelse av hva som skjer med den som begynner å se seg tilbake, ta inn over seg smerten over tap av verdighet, grubler over sin egen rolle i bære historien, minnene og tradisjonen videre.

Roman-jeg-et i «Araben» beveger seg tilbake mot foreldrenes skilsmisse, samtidig som hun forsøker å stake ut sin egen framtid med sine egne forutsetninger. Vil hun ta doktorgraden for sin egen skyld eller som en uuttalt revansj for foreldrenes skyld? Og det trygge, gode forholdet til Peter - er hun skapt for det? Hvilken plass skal et felles barn ha i forhold til den utvidede eksilhistorien?

Alt i alt er «Araben» et veldig godt tilskudd til en levende svensk litteratursjanger. En som bygger på det enkle faktum at (også) de komplekse erfaringene som stammer fra levd liv før, under og etter flukten, utgjør en del av den svenske hverdagen. Og på samme måte som vi gjennom for eksempel hollywoodsk kulturproduksjon på en måte kan føle samhørighet med virkeligheter som ikke er vår egne - chinatowns, jødisk diaspora, svarte nabolag - må erfaringene som løftes opp til litteratur i «Araben» bli en del av den allmenne forståelsen av hva Sverige er.

Boken har også noen svakheter. Den er preget av å være en debut der forfatteren ønsker å få ut alt på én gang. Noen lange klagesanger kunne med fordel ha vært redigert ned og plassen kunne i stedet blitt gitt til noen av sidekarakterene, slik at de kunne fått vokse ut. En del av klisjeene som legges i hovedpersonens munn - «Han hade aldrig träffat ett folk som så systematiskt tagit förgivet att deras land var det bästa i världen» - kunne med hell ha blitt problematisert bedre. Men konklusjonen er at «Araben» er en roman jeg håper får mange lesere. Og gjerne en oppfølger.

Opprinnelig publisert i Flamman, 29. januar.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!